The Black Keys – Attack & Release (Nonsuch cd, 2008)

1) All You Ever Wanted; 2) I Got Mine; 3) Strange Times; 4) Psychotic Girl; 5) Lies; 6) Remember When (Side A); 7) Remember When (Side B); 8) Same Old Thing; 9) So He Won’t Break; 10) Oceans & Streams; 11) Things Ain’t Like They Used To Be

Attack & Release ble et vendepunkt for The Black Keys. Duoen tok et stort steg bort fra gjør-det-selv-estetikken som hadde preget de fire første platene. Det førte til en nødvendig kunstnerisk fornyelse, noe som i seg selv ikke var så overraskende. Mer uventet var det at platen ga dem et stort kommersielt gjennombrudd. Attack & Release gikk rett inn på 14. plass på listene i USA og endte med gullsalg i hjemlandet, Canada og Storbritannia.

Opprinnelsen til Attack & Release lå i planene om et album med Ike Turner, en mann som etter alle solemerker fortjente merkelappen drittsekk etter at tidligere kone Tina Turner fortalte sin historie. Auerbach og Carney så forbi dette og anerkjenne Turner som den viktige musikeren han var. Ike Turner hadde spilt en sentral rolle i utviklingen av rock & roll og rhythm & blues. Duoen hadde inngått en avtale om å levere et knippe låter til et nytt Turner-album, produsert av Brian Burton, bedre kjent som Danger Mouse. Turner døde imidlertid i desember 2007, før noe album var blitt spilt inn. The Black Keys valgte da å bruke de nye låtene på sitt neste album og ba samtidig Danger Mouse om å produsere platen. Det var et stort skritt for duoen, som for første gang jobbet med en ekstern produsent og for første gang spilte inn i et profesjonelt studio.

Danger Mouse var langt mer enn produsent. Han bidro også med bass, synther, piano og orgel. Patrick Carneys onkel, Ralph Carney, var hjertelig til stede på flere låter med munnspill, fløyte og diverse treblåsere. Den smått geniale gitaristen Marc Ribot drysset sitt seksstrengede stjernestøv over flere spor. Når man i tillegg tar med at de brukte kvinnelige korister på flere sanger, var det lett å forstå at dette låt annerledes enn forgjengerne. Og godt var det. Magic Potion hadde tydelig vist at det gamle konseptet var gått tomt for kreativ saft.

Attack & Release ble en glimrende start på «del to» av The Black Keys’ karriere. Produksjonsverdiene var løftet mange hakk, uten at uttrykket ble polert. Tvert imot tilførte Danger Mouse en tyngde og en «bunn» i lydbildet som ga duoen et gyng de aldri hadde hatt tidligere. Det utvidede instrumentarsenalet spilte også en stor rolle og skapte spenning i arrangementene, enten det var et surklende orgel, slidegitar, treblåsere eller kor. Trommelyden til Carney hadde dessuten en sjelden saftig kvalitet som drev det hele fremover. Det låt passe røft, saftig og – tør jeg si det – rett ut funky. Ikke verst for to bleikinger fra Akron.

Samtidig var det lett å høre linjene tilbake til de tidligere platene i låtskrivingen. Gumboen deres var fortsatt basert på blues, med innslag av andre klassiske amerikanske musikkformer som country og soul. Det var også en tydelig smak av syttitallets klassiske rock, samtidig som det fortsatt var plass til de patenterte, grisete bluesrockerne et sted mellom Howlin’ Wolf og Led Zeppelin.

Med unntak av Things Ain’t Like It Used to Be, som Auerbach skrev alene, var alt materialet komponert av de to i fellesskap. Platen inneholdt ingen blundere og rommet flere av The Black Keys’ aller sterkeste låter. Det kan innvendes at Rubber Factory hadde et jevnere nivå, men Attack & Release bød på flere høydepunkter. Duoen hadde også vett til å holde spilletiden under 40 minutter, noe som effektivt hindret den utbredte sykdommen cd-itis (la oss fylle opp med 80 minutters spilletid). Aller best var den utrolige Same Old Thing, hvor Auerbach leverte sin beste vokalprestasjon noensinne, løftet frem av et groove Funkadelic verdig. Og nevnte jeg fløyten? På den sørgmodige, melodisterke balladen Things Ain’t Like They Used to Be fikk Auerbach hjelp av den da 17 år gamle Jessica Lea Mayfield på harmonier, noe som skapte en farlig intim stemning, drevet videre av surklende orgel og smuler av Moog. So He Won’t Break hadde mye av den samme sensualiteten, med Auerbach  i nestenfalsett, med en truende og glødende nerve i tekst og musikk.

Alt i alt inneholdt Attack & Release flere låter som løftet seg ut av bluesrocken og inn i den større fortellingen om klassisk rock – et sted albumet med rette hører hjemme.

Rating: 8/10