Faith No More – Album of the Year (Slash/Reprise cd, 1997)

1) Collision; 2) Stripsearch; 3) Last Cup of Sorrow; 4) Naked in Front of the Computer; 5) Helpless; 6) Mouth to Mouth; 7) Ashes to Ashes; 8) She Loves Me; 9) Got That Feeling; 10) Paths of Glory; 11) Home Sick Home; 12) Pristina

Konserten Faith No More spilte i Lisboa 7. april 1998 ble den siste på mange år. Senere samme måned takket bandet for seg. Det gikk lang tid før de fant sammen igjen, og et nytt album kom ikke før Sol Invictus dukket opp i mai 2015. Mike Patton hadde allerede i 1996 så smått begynt på en solokarriere og snuste på en rekke andre prosjekter. Også de øvrige medlemmene var involvert i ulike sideprosjekter, og bandet har senere uttalt at det nærmest var et mirakel at de i det hele tatt klarte å samle seg nok til å lage ett album til før de gikk hver til sitt. Patton ga i ettertid uttrykk for at kvintetten allerede i 1997 hadde sine beste år bak seg, noe det var lett å si seg enig i etter å ha blitt kjent med Album of the Year, Faith No Mores sjette album totalt og det fjerde med Patton som vokalist.

Trey Spruance forlot Faith No More etter King for a Day… Fool for a Lifetime. Han ble først erstattet av Dean Menta, men Menta røk ut før bandet rakk å spille inn en plate. På Album of the Year var han erstattet av Jon Hudson. Hudson bidro også på låtskriversiden, på et album som ble spilt inn i Billy Goulds hjemmestudio med produsent Roli Mosimann (Swans). Resultatet var deres mest konsentrerte album, hvor de stort sett holdt seg til hard rock, ispedd dryss avpop og med et mer alvorlig og melankolsk preg enn tidligere. De sedvanlige arrangementene, med tydelige innslag av keyboard, var tilbake på flere låter, etter at Roddy Bottum hadde vært mer eller mindre fraværende på King for a Day. Bandet var fortsatt gjenkjennelig seg selv, med Pattons tydelige signatur i front og glimrende musisering fra resten av gjengen. Hudson viste seg å være en fullgod erstatter for Spruance, og Mosimann ga musikken en kontant og velbalansert lyd, uten at det låt verken for skranglete eller for polert. De hadde også kommet opp med flere gode låter.

Alt lå dermed til rette for å lande en ny mini-klassiker, men slik ble det ikke. Album Of The Year var ingen dårlig plate, men det var noe litt tamt og forutsigbart over det som utspilte seg over 12 låter og 43 minutter. Mangelen på fornyelse gjorde det vanskelig å holde interessen på samme nivå som på forgjengerne med Patton. De fleste sangene kunne stilmessig ha sklidd rett inn på tidligere plater, uten at noen av dem ville ha utmerket seg spesielt der. Selv høydepunktene, som den heftige Collision, urovekkende Stripsearch og det synth-tunge skrekk kabinettet Last Cup Of Sorrow, slet med å nå nivået til deres beste materiale. Det var neppe tilfeldig at nettopp disse tre låtene åpnet albumet; deretter dabbet nivået av.

Pattons glimrende vokal, de nevnte høydepunktene og den saftige, tunge lyden reddet likevel helheten, og dedikerte fans bør kjenne sin besøkelsestid også denne gangen.

Rating: 7/10