The Black Keys – El Camino (Nonesuch cd, 2011)

1) Lonely Boy; 2) Dead And Gone; 3) Gold On The Ceiling; 4) Little Black Submarines; 5) Money Maker; 6) Run Right Back; 7) Sister; 8) Hell Of A Season; 9) Stop Stop; 10) Nova Baby; 11) Mind Eraser

Brothers ble det definitive kommersielle gjennombruddet for The Black Keys, mye takket være Tighten Up, som ble en stor hit og dro albumet med seg til millionsalg. Duoen utnyttet momentet og ga ut oppfølgeren allerede 18 måneder senere. Også denne ble en kommersiell suksess og denne gangen klaffet det fullt ut også kunstnerisk. El Camino var duoens beste album til da.

I 2010 åpnet Dan Auerbach sitt eget studio i Nashville, Easy Eye Sound Studio. Han ble raskt en ettertraktet produsent for både nye og etablerte artister, der det alene å kunne vise til at platen var spilt inn med Auerbach i hans studio ga mye oppmerksomhet. The Black Keys benyttet naturligvis også sitt eget studio. Innspillingen av El Camino foregikk våren 2011. Som på Attack and Release fikk de igjen med seg Danger Mouse, bedre kjent som Brian Joseph Burton. Denne gangen var Burton med i hele prosessen. Han produserte sammen med duoen, spilte keyboards og sto kreditert som låtskriver på samtlige 11 låter, sammen med Auerbach og Patrick Carney.

I motsetning til tidligere hadde ikke Auerbach og Carney ferdige låter da de gikk i studio. Sammen med Burton ble sangene utviklet mer eller mindre fra bunnen av underveis i innspillingene. Resultatet var forbløffende vellykket og endte opp som et overskuddsprodukt av de sjeldne. El Camino var et sprudlende stykke rockemusikk, med inspirasjon fra glamrock, klassisk pop, Motown-soul, rockabilly og mer til. Referanser som The Beatles, The Clash, Ramones og T. Rex ble ofte trukket frem. Sangene var fulle av hooks og fengende refrenger, i langt større grad enn tidligere, og produksjonen bygget perfekt opp under det sterke materialet. Platen var moderne uten å låte polert eller kalkulert. Her smeltet The Black Keys’ dype forståelse for pop- og rockehistorien sammen med Burtons teft for slagkraftig pop. Dermed nådde et langt større publikum uten å gi inntrykk av å selge seg ut. Samtidig beholdt de store deler av kjernepublikummet sitt, for El Camino var fortsatt først og fremst et rockealbum. Selv om lydbildet var fyldigere enn før, holdt de fast ved en stram besetning med Auerbach, Carney og Burton som de eneste musikerne. Tre kvinnelige korist­er bidro til å løfte og forsterke det oppløftende uttrykket. I låter som Lonely Boy, Dead And Gone, Gold On The Ceiling, Sister og Nova Baby ble Auerbachs gitarspill koblet med glamaktige, bastante rytmer og sjelfull sang. Resultatet var livsbejaende popmusikk spilt med rockens intensitet – det som en gang ble kalt poprock. Det var også rom for mer grusete utblåsninger, som i Money Maker, som lente seg mot et mer klassisk Black Keys-uttrykk, og fungerte som en energiinjeksjon etter den halvt balladepregede Little Black Submarines. Avslutningssporet Mind Eraser hadde også kraft i seg, med en tyngre soulkarakter enn resten av platen.

El Camino traff perfekt med sine 11 låter og en samlet spilletid på 38 minutter, nesten 20 minutter kortere enn den i overkant lange Brothers. Alt overflødig fett var skåret bort, noe som gjorde svært godt for helhetsopplevelsen.

I tillegg til å selge millioner av eksemplarer, vant El Camino Grammy for beste rockealbum, mens Lonely Boy tok priser for både beste rockefremføring og beste rockelåt. Duoens låter ble flittig brukt i filmer, reklamer og andre sammenhenger, og The Black Keys var faktisk de mest lisensierte artistene i Warner Brothers/Nonesuch-katalogen i denne perioden.

Rating: 8,5/10