The Fantômas Melvins Big Band – Millennium Monsterwork 2000 (Ipecac cd, 2002)

1) Good Morning Slaves; (Page 27; 2) Night Goat; 3) The Omen (Ave Satani); 4) Cholo Charlie» (Page 3); 5) White Men Are the Vermin of the Earth; 6) Terpulative Guns & Drugs» (Page 28); 7) Ol’ Black Stooges; 8) Ripping Chicken Meat» (Page 1); 9) The Bit; 10) Musthing with the Phunts» (Page 29); 11) Me and the Flamer» (Page 14); 12) She’s a Puker» (Page 6); 13) The Turkey Doctor» (Page 10); 14) Hooch; 15) Mombius Hibachi; 16) Liquorton Gooksburg» (Page 23); 17) Skin Horse; 18) Cape Fear; 19) Untitled track

31. desember 2000 feiret Melvins og Fantômas nyttårsaften ved å spille en felles «storband»-konsert på Slim’s i San Francisco. Besetningen var nok til å gi de fleste metalhoder vann i ørene: Dale Crover og Dave Lombardo bak hvert sitt trommesett, Trevor Dunn og Kevin Rutmanis på bass, King Buzzo og Dave Stone på gitarer, og Mike Patton på vokal. Likevel ble resultatet en skuffelse, i hvert fall på plate. Det skyldtes ene og alene et lydbilde som knapt hevet seg over middels bootleg-nivå. For det må ha vært en fest å oppleve dette live. Å se denne gjengen på scenen sammen, selv om settlisten kanskje ikke var den mest gjennomtenkte dramaturgisk, må ha vært overveldende. Det var neppe tvil om at de rullet over publikum med det brutale dobbeltbatteriet til Crover og Lombardo, med King Buzzo i førersetet og Patton i front. Dessverre lot ikke opplevelsen seg overføre til plate. Lyden var for grumsete og tynn til å formidle kraften og tyngden som må ha preget konserten.

Materialet besto av et utvalg låter fra de to Fantômas-albumene som var utgitt på dette tidspunktet, ispedd enkelte spor fra Melvins-katalogen. Det var Melvins-låtene som fungerte best. Spesielt Night Goat og Ol’ Black Stooges må ha vært formidable live, med den dødelige kombinasjonen av Crover, Lombardo og Osbourne i full fyr. Flere av de korte sporene fra Fantômas’ debutalbum fremsto derimot uforløste. Flyten på studioalbumet var fraværende, mye fordi de opprinnelige 30 sporene der utgjorde en helhet, og mistet konteksten da de ble presentert i en mer tilfeldig og usammenhengende rekkefølge. De passet heller ikke spesielt godt sammen med Melvins’ arketypiske sludge.

Buzz Osbourne kom godt fra det som vokalist denne kvelden, da han tok seg av Melvins-materialet. Patton var riktignok sitt sedvanlig elleville jeg, og tok i bruk hele registeret, fra skjønnsang via avantgardistisk skrål til full death metal-vokal fra helvete. Dessverre druknet han stort sett i lydbildet, og nådde aldri frem til lytteren slik han gjorde på Fantômas’ studioinnspillinger.

Millennium Monsterwork 2000 endte opp som en tapt mulighet. Det var synd at produksjonen ikke holdt bedre kvalitet, for denne kvelden fortjente et bedre dokument. At det gikk to år fra opptaket ble gjort til Patton omsider ga det ut på Ipecac, kan tyde på at heller ikke han var fullt overbevist om resultatet.

Rating: 5,5/10