Tomahawk – Mit Gas (Ipecac cd, 2003)

1) Birdsong; 2) Rape This Day; 3) You Can’t Win; 4) Mayday; 5) Rotgut; 6) Capt Midnight; 7) Desastre Natural; 8) When the Stars Begin to Fall; 9) Harelip; 10) Harlem Clowns; 11) Aktion 13F14

«In the scrotum of your dreams/You turn your first trick for free» (Rotgut).        

I mai 2003 var det klart for album nummer to fra Tomahawk, og jammen opplevde de ikke en viss suksess også hjemme i steinrøysa. 20.-plass på VG-lista var ikke verst for en så knirkete og vrien gjeng. Det ble den klart beste listeplasseringen Mit Gas fikk, dersom man ser bort fra de mer spesialiserte Heatseekers- og Independent-listene til Billboard. Trekkplasteret i Norge var utvilsomt Mike Patton, som fortsatt sto sterkt i bevisstheten til rockepublikummet etter årene med Faith No More.

Countryprodusent Joe Funderburk var ute av bildet og erstattet av Joe Barresi. Med kallenavnet «Evil Joe» og en merittliste som inkluderte Melvins, Queens of the Stone Age, Kyuss, L7 og The Jesus Lizard, var Barresi på papiret en bedre match for Tomahawk. Han sørget for et iltert og intenst lydbilde, som både fremhevet råskapen i bandets støyrock og tok vare på de roligere partiene, uten at uttrykket noen gang forlot støyrockens verden.

Mit Gas beveget seg gjennom både lys og skygge i løpet av de drøye 40 minuttene det stod på. Kvartetten hadde tatt et tydelig steg videre fra debuten. Materialet var mer mangfoldig uten å at resultatet ble fragmentert. Denne gangen beveget kvartetten seg sømløst fra skjelettristende rabalder via ambientpregede partier til den sære pop-loungen Patton hadde lekt med i Mr. Bungle. Mit Gas fremsto i det hele tatt som et typisk Patton-album, der elementer fra Mr. Bungle, sen Faith No More og diverse sideprosjekter var lett gjenkjennelige. Samtidig var de tre øvrige medlemmene langt mer enn rene bakspillere for Pattons vokale og tekstlige krumspring. Særlig gitarist Duane Denison utmerket seg, med et spill som spente fra det varsomme til det direkte stivt støyende, ofte innenfor én og samme låt.

Platen var ikke lett tilgjengelig. Her var det lite eller ingenting av Faith No Mores fengende melodiøsitet og albumet gnagde både musikalsk og tekstlig. Pattons formidable vokal spydde ut tekster fulle av ubehagelige og vulgære bilder. Lyrikken fungerte først og fremst som stemningsskaper, og dannet mørke, tette atmosfærer som passet godt til musikken, enten bandet dundret løs med kraftrock i Birdsong, Mayday og Rape This Day, eller beveget seg inn i snuskete balladefarvann med spanskspråklig tekst i Desastre Natural.

Selv om de fire ikke alltid befant seg i studio samtidig, Patton fikk tilsendt filer og la på vokal i etterkant, var det en tydelig visjon over Mit Gas. Det var en klar følelse av at kvartetten hadde funnet et uttrykk der alle kunne bidra på egne premisser, og resultatet ble et gjennomført og solid album. Likevel var det, som på debuten, en snikende følelse av at bandet hadde et enda større potensial enn det som ble forløst. Det siste lille ekstra uteble. Låtene var gode, Patton sang som en besatt, og resten av bandet leverte, men helheten manglet den siste gnisten. Kanskje var forventningene rett og slett for høye, gitt hva medlemmene hadde levert i Cows, Helmet, The Jesus Lizard og Pattons øvrige prosjekter. Det var vanskelig å sette fingeren på hva som manglet, men en form for ufrivillig tilbakeholdenhet var det nærmeste man kom en forklaring.

La nå likevel ikke disse innvendingene hindre deg i å gi Mit Gas et lytt.

Rating: 7,5/10