Marshall Crenshaw – Mary Jean & 9 Others (Warner LP, 1987)

1) This is Easy; 2) A Hundred Dollars; 3) Calling Out for Love (at Crying Time); 4) Wild Abandon; 5) This Street; 6) Somebody Crying; 7) Mary Jean; 8) Steel Strings; 9) Til That Moment; 10) They Never Will Know

Selv om det store platesalget uteble, fikk Marshall Crenshaw en del oppmerksomhet. I 1986 dukket han opp i Francis Ford Coppolas film Peggy Sue Got Married, hvor han og bandet spilte på en high school-gjenforeningsfest. I 1987 spilte han Buddy Holly i filmen La Bamba, om latino-rockpioneren Richie Valens. Han fikk med låter på begge filmenes soundtrack, noe som særlig var et lykketreff i tilfellet La Bamba, som solgte flere millioner eksemplarer og samtidig ble Los Lobos’ store gjennombrudd. I England fikk Owen Paul i 1986 en hit med sin versjon av You’re My Favorite Waste Of Time, en låt Crenshaw hadde skrevet allerede på slutten av syttitallet. Ting gikk med andre ord slett ikke dårlig, men forholdet til Warner skurret, og han var ifølge seg selv ikke fornøyd med situasjonen. Likevel gikk han i 1987 i studio for å spille inn sitt fjerde album for selskapet, som han fortsatt var kontraktsmessig forpliktet til å levere plater til.

Selv om låtene fortsatt var skåret over samme tradisjonelle poprock-lest, ble Mary Jean & 9 Others en ganske annen plate enn Downtown. T-Bone Burnett var byttet ut med en annen tungvekter, Don Dixon. Dixon hadde produsert de to første albumene til R.E.M. sammen med Mitch Easter, og var en «go-to»-mann for rockeband med sans for tradisjonene. Han produserte blant andre Let’s Active, The Beat Rodeo, Guadalcanal Diary, Fetchin’ Bones, The Smithereens, Marti Jones (som han senere giftet seg med), Tommy Keene og Chris Stamey, og hadde også en solokarriere gående.

Dixon og Crenshaw gikk for et langt mer elektrisk uttrykk, med en saftig produksjon hvor gitarene dominerte et lydbilde basert på et band som spilte sammen i studio. I motsetning til Downtown, hvor mange musikere var involvert, ble det meste denne gangen spilt av Crenshaw selv på gitar og vokal, med hjelp fra broren Robert på trommer og Graham Maby på bass. Maby var kjent som Joe Jacksons faste bassist gjennom store deler av karrieren, men hadde også spilt med mange andre, deriblant Crenshaw og They Might Be Giants.

Albumet ble spilt inn i løpet av fire uker. Mary Jean & 9 Others ble et energisk poprockalbum. Det fungerte som en naturlig fornyelse etter den mer tilbakelente og polerte Downtown. Denne gangen var det lite spor av country og folk; i stedet virket det som om Crenshaw hadde latt seg inspirere av samtidige amerikanske gitarband og funnet tilbake til gleden ved å skru opp forsterkeren til maks. Dessverre holdt heller ikke denne gangen alle låtene samme nivå som på de to første platene, noe som trakk helhetsinntrykket litt ned. Flere spor fremstod mer som sjangerøvelser enn som fullt utviklede låter, og manglet det lille ekstra som gjør at poprock virkelig fester seg. Likevel var de sterke låtene i flertall. This Is Easy, Calling Out for Love (at Crying Time) (skrevet sammen med Dixon), This Street og det herlige tittelsporet var klare høydepunkter. This Street hadde en dansbar rytme, noe som var nytt for Crenshaw, mens Calling Out for Love og Mary Jean bar preg av hans velkjente nostalgiske grunntone og elegante melodiføring, av den typen som aldri går av moten for dem som tar seg tid til å lytte. Han gjorde også en smakfull og litt annerledes versjon av Peter Cases Steel Strings, opprinnelig fra soloalbumet til den tidligere frontfiguren i The Plimsouls fra 1986

Rating: 7,5/10