Jefferson Airplane – Bless Its Pointed Little Head (RCA LP, 1969)
1) Clergy; 2) 3/5 of a Mile in 10 Seconds; 3) Somebody to Love; 4) Fat Angel; 5) Rock Me Baby; 6) The Other Side of This Life; 7) It’s No Secret; 8) Plastic Fantastic Lover; 9) Turn Out the Lights; 10) Bear Melt

Crown of Creation ble en stor suksess, med 6. plass og gullplate. Merkelig nok hadde det britiske publikummet fortsatt ikke oppdaget bandet, og så langt var de et rent amerikansk fenomen. Det endret seg med Bless Its Pointed Little Head, Jefferson Airplanes første livealbum. Platen ga dem deres første listeplassering i Storbritannia, med en 38. plass.

Opptakene var hentet fra konserter høsten 1968. Mellom 24. og 26. oktober i Fillmore West i San Francisco og 28. til 30. oktober i Fillmore East i New York sto opptakerne på, og et utvalg ble samlet på albumet, som kom ut i februar 1969.

Ifølge «de som var der» var Jefferson Airplane, i likhet med blant andre Grateful Dead, først og fremst et liveband. Jeff Tamarkin, bandets biograf, har bekreftet at Bless Its Pointed Little Head var medlemmenes favorittalbum. Basert på studioinnspillingene deres er det likevel vanskelig å dele den oppfatningen fullt ut, ikke minst fordi det innebærer en undervurdering av deres tidvis fenomenale studioalbum, noe som for øvrig også gjelder Grateful Dead.

Jefferson Airplane var et ganske annet beist på scenen enn i studio. Folkrock-elementene fra studioalbumene var nærmest fraværende, erstattet av helelektrisk, høyspent rock med lange partier av utflippet improvisasjon – A Jet Age Sound, indeed. Kaukonen mente tidspunktet for opptakene var ideelt. Dette var perioden der bandet var på sitt beste, både individuelt og som kollektiv, og der de virkelig evnet å sprenge seg ut av låtstrukturene og inn i lange jam-partier. Selv på CD-utgivelsen mange år senere var det lett å kjenne på energien i fremføringene, som resulterte i hissig, intens acid rock. Her var det lite å høre til de milde hippievibrasjonene. Dessverre var albumet ikke et dobbelt, og ga derfor bare et begrenset innblikk i hva de faktisk leverte live i 1968, men utvalget virker representativt, særlig sett i lys av bonusmaterialet som senere ble tilgjengelig.

Av albumets åtte spor (sett bort fra den korte introduksjonen Clergy og snutten Turn Out The Lights), var Somebody To Love, Plastic Fantastic Lover og 3/5 of a Mile In 10 Seconds hentet fra Surrealistic Pillow, mens It’s No Secret stammet fra debutalbumet. Resten bestod av tre coverversjoner og én ny komposisjon. Det var altså ikke inkludert materiale fra de to siste studioalbumene, noe som kan virke litt merkelig, men som delvis ble kompensert gjennom liveversjoner av låter bandet ikke tidligere hadde gitt ut i denne formen. CD-utgaven fra 2004 inkluderte blant annet Watch Her Ride og Won’t You Try/Saturday Afternoon fra After Bathing At Baxter’s.

3/5 Of A Mile In 10 Seconds ble spilt i et tempo som gjorde at det hele balanserte på kanten av sammenbrudd, med en Balin som viste en langt mer aggressiv side enn hva man var vant til fra den kanten. Plastic Fantastic Lover og It’s No Secret fikk en tilsvarende behandling og ble forvandlet til rene adrenalinkick. Somebody To Love, som var fast inventar på konsertene, beholdt sitt ikoniske refreng, men fikk en ny rytmisk tyngde, der Casady og Dryden ga den et mer funky driv, ikke ulikt det man kunne høre hos The Jimi Hendrix Experience.

Versjonen av Rock Me Baby, sunget av Kaukonen og kjent med blant andre B.B. King og Muddy Waters, var mindre vellykket. I Jefferson Airplanes hender ble den tung og stillestående, og de nesten åtte minuttene den fikk føltes i overkant generøst. Det er litt merkelig at de ikke fikk mer ut av denne, all den tid Kaukonen og Casady like etterpå startet Hot Tuna, hvor de nettopp viste hvor godt de behersket bluesformatet. Bandet kom langt bedre fra det i Fred Neils The Other Side Of This Life, som ble gjort som en intens rockelåt, med Balin i front og harmonier fra Slick. Også den lange versjonen av Donovans Fat Angel, med referanse til bandet i teksten, fungerte godt. Kantner sang over et gyngende, løst groove som kunne minne om Grateful Dead, men med et mer aggressivt anslag.

Albumet ble avsluttet med Bear Melt, den eneste nye sangen. Den over 11 minutter lange komposisjonen, bygget på ideer fra Gil Evans og viste nye sider av bandet. Et jazzinspirert og flytende rytmefundament, kombinert med utforskende gitarspill fra Kaukonen og Kantner, ga igjen assosiasjoner til Grateful Dead, men med et mørkere og mer intenst uttrykk. Slick leverte en imponerende vokalprestasjon, der hun beveget seg elegant gjennom skiftende stemninger.

Omslaget fortjener også en kommentar. Det viser en utslått Jack Casady, liggende over et bord og klamrende til en vinflaske, fotografert i kollektivet bandet bodde i. Tittelen ble hentet fra et dikt av Philip Whalen, foreslått av Grace Slick.

Rating: 8/10