Paul Kantner – Planet Earth Rock and Roll Orchestra (RCA LP, 1983)
America: 1) The Planet Earth Rock and Roll Orchestra; 2) (She Is A) Telepath; 3) Circle of Fire; 4) Mount Shasta; 5) Lilith’s Song, Australia…OZ & Beyond: 6) Transubstantiation: Part I: Esperanto / Part II: Science Friction; 7) The Mountain Song; 8) Declaration of Independence; 9) Underground (the Laboratories); 10) The Sky Is No Limit; 11) Let’s Go
Etter et opphold på ti år var det Paul Kantners klar med sitt fjerde soloalbum. Planet Earth Rock And Roll Orchestra var det første av de fire hvor navnet hans stod alene på plakaten. På de tre forgjengerne, som kom i årene fra 1970 til 1973, delte han raust med medmusikantene hva krediteringene angikk, men også de var i praksis Kantners soloplater, med ham som drivende kreativ kraft.
Tittelen Planet Earth Rock And Roll Orchestra, ofte forkortet til PERRO, var en hyllest til navnet musikerne i de sentrale San Francisco-bandene Jefferson Airplane, Grateful Dead, Quicksilver Messenger Service og Crosby, Stills, Nash & Young brukte om kollektivet sitt. De samarbeidet på kryss og tvers av utgivelser i noen voldsomt kreative år rundt 1970.
På forgjengerne hadde Kantner konsentrert seg om vidløftige sci-fi-fantasier, blant annet om hippier som forlot kloden for et bedre liv «et annet sted». Også denne gangen tok han lytteren med inn i fremmede universer. Platen var en oppfølger til Blows Against The Empire fra 1970, og undertittelen The Empire Blows Back var en direkte henvisning til solodebuten hans. Han hadde planlagt at albumet skulle være lydsporet til en roman han skrev på. Boken ble ikke ferdig til utgivelsen av platen, men det fulgte med et innstikk som forklarte handlingen. Om Kantner hadde vært forgapt i science fiction tidligere, var det ikke bedre stilt på åttitallet. Historien handlet om et rockeband som utviklet en teknologi som flere regjeringer var interessert i å bruke i den kalde krigen. Fortellingen inkluderte en dramatisk flukt til Australias utkanter og bosetting i et selvforsynt samfunn (selvsagt!). Rømlingene kom seg til slutt unna ved å flykte ut i verdensrommet. Historien ble senere utgitt i bokform.
Kantner var med andre ord tro mot seg selv, selv om han ikke traff tidsånden med platen. Det var ikke bare tekstene som sendte tankene tilbake til platene han laget drøyt ti år tidligere, det gjorde også musikken. Slik sett ramlet han mellom mange stoler, enten det var new wave eller radiovennlig hardrock. Den største endringen fra de tidligere soloforsøkene var produksjonen, som var tidstypisk steril og teknisk, med larmende keyboards og store trommer. Selv om spesielt lyden av trommene ble unyansert og voldsom, låt det likevel ikke så verst som helhet, og det kalde lydbildet passet den utopiske tematikken.
Kantner hadde kommet opp med det beste låtmaterialet sitt på mange år. Man måtte helt tilbake til starten av Jefferson Starship for å finne samme nivå. Hans klassiske, kollektive rockelåter hadde stort sett solid høyde og platen ble et kunstnerisk comeback for ham, som hadde blitt stadig mer marginalisert etter hvert som Jefferson Starship drev mot den kalkulerte hardrocken de bedrev på begynnelsen av åttitallet. Han nådde kanskje ikke helt opp til det han leverte mellom 1966 og 1973, men for første gang på mange år var han interessant å låne øre til.
Grace Slick bidro med sang på flere spor og også hun gjorde sin beste innsats på aldri så lenge. Hun unngikk å bruke den mest voldsomme siren sin og løftet platen med sin tilstedeværelse, særlig på den flotte balladen Lilith’s Song. Det gjorde også Jack Casady, Kantners kollega fra Airplane, som fortsatt var en av de beste bassistene i bransjen. Hans myke, elegante spill duret og gikk under det syntetiske lydbildet og ga musikken et løft.
Rating: 7/10
