Robbie Robertson – Storyville (1991)

Robbie Robertson – Storyville (Geffen cd, 1991)

1) Night Parade; 2) Hold Back the Dawn; 3) Go Back to Your Woods; 4) Soap Box Preacher; 5) Day of Reckoning (Burnin for You); 6) What About Now; 7) Shake This Town; 8) Breakin the Rules; 9) Resurrection; 10) Sign of the Rainbow

The District var det offisielle navnet på området for tvilsom aktivitet i New Orleans i årene mellom 1897 og 1917. Området omfattet 16 kvartaler og ble etablert for å kontrollere prostitusjon og narkotikahandel. På folkemunne gikk distriktet under klengenavnet Storyville, som en liten spøk med byens ordfører på det tidspunktet, Sidney Story. En spøk herr Story etter sigende hadde liten sans for.

Storyville var også navnet på Robbie Robertsons andre soloalbum, som ble utgitt høsten 1991, fire år etter solodebuten. I mellomtiden hadde Robertson blant annet samarbeidet med blant andre Maria McKee (de to skrev en låt til hennes album av 1989 sammen) og Ryuichi Sakamoto (Robertson spilte gitar på japanerens album Beauty). Valgene av samarbeidspartnere viste at Robertson hadde beholdt sin musikalske nysgjerrighet, og da han bestemte seg for å lage en plate med inspirasjon fra New Orleans, ble det ingen nostalgitripp. Han involverte en rekke størrelser fra byens musikkmiljø, og mikset respektfullt disses musikalske arv med inspirasjon fra andre miljøer.

Storyville ble produsert av Robertson sammen med Stephen Hague og Gary Gersh. Hague hadde jobbet med blant andre Pet Shop Boys og New Order, artister som lå langt unna The Bands rootsrock. Storyville ble gitt en moderne produksjon, som heldigvis ikke ble for klinisk for det funky, våte jordsmonnet i New Orleans-musikken.

Platen hadde bidrag fra mange lokale størrelser. Her var det blåserarrangementer av Wardell Quezergue og musikalske bidrag fra blant andre Russell Batiste, George Porter, Jr., Leo Nocentelli og Art Neville fra The Meters, Ivan og Aaron Neville, og Big Chief Bo Dollis fra The Wild Magnolias. I tillegg bidro Garth Hudson, Rick Danko, Bruce Hornsby, Neil Young, Ginger Baker, Mark Isham, Mike Mills (R.E.M.) og Paul Buchanan (The Blue Nile). Kjernebandet bestod av størrelser som Jerry Marotta, Bill Dillon og Alex Acuña. En formidabel gjeng musikere var altså plass, og det var en honnør til Robertsons uovertrufne egenskaper som arrangør og bandleder at resultatet ikke ble kaotisk. Tvert i mot var det meste smakfullt og vel temperert, med en trommedetalj fra Ginger Baker her, Neil Young som korist der, og så bort etter.

Robertson hadde komponert ti sanger, som la seg i noenlunde samme musikalske område som materialet på forgjengeren, med unntak av at de harde rockeanslagene i sanger som Hell’s Half Acre og Sweet Fire Of Love glimret med sitt fravær denne gangen. Slik ble Storyville et mer helhetlig album, selv om plata muligens hadde tjent på noen litt røffere brekk i all den svale godlyden.

Platen hadde bidrag fra mange lokale størrelser. Her var det blåserarrangementer av Wardell Quezergue og musikalske bidrag fra blant andre Russell Batiste, George Porter, Jr., Leo Nocentelli og Art Neville fra The Meters, Ivan og Aaron Neville, og Big Chief Bo Dollis fra The Wild Magnolias. I tillegg bidro Garth Hudson, Rick Danko, Bruce Hornsby, Neil Young, Ginger Baker, Mark Isham, Mike Mills (R.E.M.) og Paul Buchanan (The Blue Nile). Kjernebandet bestod av størrelser som Jerry Marotta, Bill Dillon og Alex Acuña. En formidabel gjeng musikere var altså plass, og det var en honnør til Robertsons uovertrufne egenskaper som arrangør og bandleder at resultatet ikke ble kaotisk. Tvert i mot var det meste smakfullt og vel temperert, med en trommedetalj fra Ginger Baker her, Neil Young som korist der, og så bort etter.

Robertson hadde komponert ti sanger, som la seg i noenlunde samme musikalske område som materialet på forgjengeren, med unntak av at de harde rockeanslagene i sanger som Hell’s Half Acre og Sweet Fire Of Love glimret med sitt fravær denne gangen. Slik ble Storyville et mer helhetlig album, selv om plata muligens hadde tjent på noen litt røffere brekk i all den svale godlyden.

Det som virkelig knyttet Storyville hen til New Orleans var blåserarrangementene til Quezergue, som var en dominerende faktor på halvparten av sangene. De fem mann sterke blåserrekkene (det var flere forskjellige) løftet låter som Nightparade og Go Back To Your Woods til himmels. Særlig sistnevnte var et høydepunkt, der et knippe av New Orleans skarpeste funk-musikere ristet skikkelig løs, og et utvalg av byens kuleste stemmer koret. Da var det en intensitet i musikken og en jublende livsglede som varmet.

Robertson hadde fortsatt et solid grep om låtskrivingen, og Storyville nøt godt av fengende, varige melodier, som viste seg slitesterke over tid. Den produksjonsmessige innpakningen var litt for mondèn, noe som gjorde at det tok tid før melodiene virkelig skinte. Storyville hadde mye under panseret som ikke ble avslørt ved de første lyttingene. Riktignok falt kvaliteten litt utover platen, der særlig det merkelige, litt vasne singelvalget What About Now og den avsluttende Sign Of The Rainbow manglet sting, og var på kanten til heis-musikk. Det ble likevel mindre innvendinger i forhold til høydepunktene på Storyville. De fem første sangene var uovertrufne innen moderne «voksenrock» i 1991 (Robertson nærmet seg tross alt de 50), og det var også en del å hente utover på plata. Shake This Town hadde et kontant driv fra trommeslagergjest John Robinson (kjent fra blant annet samarbeid med Quincy Jones og spill på Michael Jacksons Off The Wall), og en forventningsfull stemning av fest i New Orleans.

Robertson hadde merket seg det skotske bandet The Blue Nile, og inviterte vokalist Paul Buchanan til duett på den (typisk nok) Blue Nile-inspirerte Breakin The Rules. Resultatet var en smul, sjelfull ballade, der inderlig oppriktighet i sangen slo seg gjennom vellyden.

Rating: 7,5/10