Autopsy – The Headless Ritual (Peaceville cd, 2014)

1) Slaughter at Beast House; 2) Mangled Far Below; 3) She Is a Funeral; 4) Coffin Crawlers; 5) When Hammer Meets Bone; 6) Thorns and Ashes; 7) Arch Cadaver; 8) Flesh Turns to Dust; 9) Running from the Goathead; 10) The Headless Ritual     

På tross av at Chris Reifert hadde blitt godt voksen, var det ikke snakk om å gi slipp på ryktet som leder for solskinnsstaten Californias mest møkkete og onde death metal gjeng. Da Autopsy gikk i studio for å spille inn sitt andre album etter comebacket, ga de beskjed om at de skulle levere sitt tyngste, mørkeste og mest knusende album noensinne. Utsagnet vitnet ikke om at det var tid for å utvide den musikalske paletten, slik de tidvis hadde gjort på Macabre Eternal. Slik ble det heller ikke. Med The Headless Ritual vendte de blikket bakover. Reifert var en av death metalens fødselshjelpere med Death og Autopsy, og det var til sine første plater, som Scream Bloody Gore, Severed Survival og Mental Funeral, han må ha sett for inspirasjon. Det betød intens death metal med de sedvanlige innslagene av seig doom. Tekstene var fortsatt avsindige beskrivelser av gørr, ondskap og livets aller verste elendighet. Hvorvidt det passet seg en mann som hadde passert 44 år å gulpe opp og vrenge tarmene i vokalen på tekster som When Hammer Meets Bone og Slaughter At Beast House kunne saktens diskuteres, og for de som ikke tok til seg sjangerens dynamikk og estetikk, var det neppe mulig å forstå at både vokal og tekst var en inkorporert del av uttrykket, mer enn tekster som skulle lyttes til og dissekeres isolert sett. Reifert var med andre ord ingen Dylan eller Cohen, men han hadde mørk humor og ironisk distanse til det han lirte av seg.

Retrostilen som dominerte The Headless Ritual gjorde at Autopsy overhodet ikke passet inn i death metalens gjenoppstandelse på starten av 10-tallet, som ble dominert av «tekniske» artister, med progressive og avantgardistiske anslag. Autopsy var et velkomment, stinkende gufs spark til denne scenen, og fremstod som unike og bakstreverske på samme tid. The Headless Ritual hadde villskap og uvørenhet i seg til å underholde på egne premisser, og var morsom lytting også for de som dyrket Reiferts album fra starten av karrieren, uten at Autopsy nådde helt opp til gamle høyder. Man hadde tross alt hørt det meste før, med enda mer galskap og ungdommelig energi den gangen rundt 1990. Det betød ikke at Autopsy låt satt i 2013, det gjorde de virkelig ikke, men et lite knepp ned var det ikke annet enn naturlig at en plate levert av 40-åringer låt. Eller kanskje det var denne blaserte lytteren, som var enda eldre, som hadde mistet gnisten som skulle til for å virkelig kjenne at The Headless Ritual tok fyr?

Uansett, Autopsys sjette studioalbum var ikke vanskelig å anbefale. Denne gangen hadde de passet på å fatte seg i rimelig korthet, og nøyde seg med en spilletid på 45 minutter. Dèt bidro til at det var enklere å holde konsentrasjonen denne gangen. The Headless Ritual hadde likevel færre høydepunkter enn forgjengeren, og selv om platen var fri for blundere, var det en del spor som ble typiske sjangerøvelser. Totalen ble reddet av jevnheten og av noen få, saftige høydepunkter; Slaughter At Beast House strakk seg over seks og et halvt minutt, og perfeksjonerte kombinasjonen av hysterisk death metal og doom-avrivinger, som sendte tankene til Pentagram, Trouble og St. Vitus. She’s A Funeral var minuttet lenger, og la seg, etter en hylende feedbackintro, på et saftig gyng primo Black Sabbath verdig, med gitarsoli som kombinerte klassisk heavy med death metalens grusete nedrivinger og tekniske feberhete. Den syke When Hammer Meets Bone deiset sammen i sludge etter en intens innledning, og la seg deretter på et tempomessig dødsleie, med mildt sagt uortodokst gitarspill. Da var det godt å være i Autopsys selskap.

Rating: 7/10