Black Sabbath – 13 (Vertigo cd, 2013)

1) End Of The Beginning; 2) God Is Dead?; 3) Loner; 4) Zeitgeist; 5) Age Of Reason; 6) Live Forever; 7) Damaged Soul; 8) Dear Father

Da Black Sabbath omsider ga ut 13 i 2013, hadde det gått 12 år fra de fire originalmedlemmene hadde begynt å sysle med tanken på et nytt album. Allerede i 2001 forsøkte Ozzy Osbourne, Tony Iommi, Geezer Butler og Bill Ward seg sammen med produsent Rick Rubin. De fire fikk imidlertid ikke særlig dreis på sakene, og da Ozzy måtte avbryte innspillingene for å gjøre ferdig sitt eget album, Down To Earth, rant prosjektet ut i sanden. Undertegnede bekjent har disse innspillingene aldri blitt å høre utenfor den indre kretsen.

Ozzys suksess med realityserien The Osbournes, Ozzfest og den fortsatt lukrative solokarrieren, bidro sterkt til at det ikke ble særlig aktivitet med den opprinnelige gjengen i årene som fulgte. Iommi, Butler og Ward fant derfor sammen med Ronny James Dio igjen, og holdt det gående i årene fra 2006 til 2010, under navnet Heaven & Hell. Navnet var naturligvis hentet fra Black Sabbath-albumet med samme navn. At de ikke kalte seg Black Sabbath skyldtes Ozzys protester, som hadde sitt på det tørre i at Black Sabbath-navnet tilhørte de fire originalmedlemmene.  Heaven & Hell ga ut et studioalbum i 2009, og gjennomførte flere turneer. Da Dio døde av kreft i mai 2010 var det ganske vellykkede kapitelet i den lange historien om Black Sabbath over.

I november 2011 kunngjorde de fire originalmedlemmene omsider at de planla en ny plate. Slik gikk det likevel ikke. Bill Ward var inne og ute av prosjektet flere ganger underveis, men endte til slutt med å trekke seg. Trommestolen ble i stedet fylt av Brad Wilk, kjent fra Rage Against the Machine og Audioslave. Gruppen hadde også planlagt en rekke konserter, men de fleste ble avlyst da Tony Iommi fikk en kreftdiagnose. Iommi kom heldigvis til hektene igjen, og i juni 2013 var det klart for 13, det første Sabbath-albumet siden Forbidden (1995) og det første med Ozzy siden Never Say Die! (1978).

13 var en passende avslutning på Black Sabbaths karriere. Etter mange traurige og halvslappe utgivelser, var det godt at tidenes viktigste heavy metal trupp fikk avslutte karrieren med et album som ikke gjorde lytteren flau og lei seg, men tvert i mot smått stolt og fornøyd. For selv om 13 ikke kunne måle seg med gullrekken fra 1970 til 1976 var det et så godt album som det var lov å håpe på 43(!) år etter debuten.

I den grad noen lurte, feide 13 all tvil til side om at det var samarbeidet mellom Iommi og Osbourne som var den hellige Sabbath kombinasjonen, selvsagt med stor hjelp fra blybass-geniet Butler. Så var det synd at ikke Bill Ward var på plass med sin elegante, jazzy swing, som fikk selv det tyngste trommeskytset til å smeke lytterens øreganger. Heldigvis var Brad Wilk en mer enn habil erstatter, selv om han var en smule mer rett på enn elegantieren Ward.

Med en viss konkurranse fra de Dio-ledede albumene Heaven & Hell (1980) og The Mob Rules (1982) må 13 sies å være det beste Sabbath albumet siden Sabotage. Så hørtes det da også ut som om det ikke hadde skjedd noe som helst siden den gang. Ja faktisk ikke siden 1971; mest av alt minnet 13 om gruppas to første album fra 1970 og 1971.

Platen ble produsert av Rick Rubin. Her er det kun sang, bass, gitar, trommer og munnspill til stede, i en typisk «tørr» Rubin-produksjon. 13 låt slett ikke verst, men hadde tjent på en varmere produksjon ala syttitallets plater, da musikken uansett var så gjennomført retro. Ozzy var i brukbar form, selv om han hadde mistet deler av registeret. Det var naturligvis et minus, noe av gruppens varemerke var Ozzys skingrende stemme flytende over blyriffene, men han kompenserte godt med et mørkere gruff i røsten, og var fortsatt godt gjenkjennelig. Tony Iommi var fortsatt i stand til å komme opp med fete, tunge riff i mange varianter. Verre var det med melodiene. På 13 var det lang mellom de virkelig sterke melodilinjene, og gruppens unike evne til å kombinere tungrock med en utsøkt popmentalitet var ikke i nærheten av hva den hadde vært på syttitallet. Det gjorde 13 litt baktung, en tanke alminnelig og lite original, selv om det aldri ble kjedelig lytting.

Det var nemlig tilstrekkelig med øyeblikk på platen som gjorde den til nødvendig, om enn nostalgisk lytting. Det åtte minutter lange åpningssporet End Of The Beginning satte stemningen, med doomy vibb og den patenterte evnen denne gjengen hadde til å holde tilbake, til å skape lumske, undertrykte stemninger. God Is Dead? var like sterk, og var enda mer underkjølt doomy. Den kledde også Ozzys dypeste register, der han sang og beveget seg så sakte, så sakte gjennom låten. Zeitgest, den skamløse kopien av deres egen hippieballade Planet Caravan, var helt umulig å ikke like og trekke på smilebåndet av. Utover albumet ble det mer på det jevne, og det ble vanskelig å opprettholde samme entusiasme som i forhold til de sterke sporene innledningsvis.

Rating: 7/10