Jefferson Airplane – Volunteers (RCA LP, 1969)

1) We Can Be Together; 2) Good Shepherd; 3) The Farm; 4) Hey Fredrick; 5) Turn My Life Down; 6) Wooden Ships; 7) Eskimo Blue Day; 8) A Song for All Seasons; 9) Meadowlands; 10) Volunteers

«Up against the wall, motherfucker».

Volunteers var en avslutning på flere vis. Det ble Jefferson Airplanes siste album på sekstitallet, og det siste med den klassiske besetningen, som i løpet av tre år hadde levert fire studioalbum og et konsertalbum. Etter singelen Mexico/Have You Seen the Saucers? våren 1970, forlot Marty Balin og Spencer Dryden bandet. Volunteers satte også sluttstrek for den uskyldige hippietiden. Woodstock festivalen sommeren 1969, der bandet opptrådte, var en tilsvarende markør. Samtidig ble krigen i Vietnam stadig mer intens, og unge mennesker protesterte mot Richard Nixons politikk, både krigføringen i Asia og hans strenge narkotikapolitikk. Den frie og tilsynelatende bekymringsløse perioden gled over i noe mørkere, preget av rusproblemer og økende vold, kulminerende i tragedien under Altamont Free Concert, der Hells Angels tok livet av en publikummer mens The Rolling Stones spilte.

Volunteers ble spilt inn mellom mars og juni 1969 i San Francisco, i Wally Heiders nye 16-spors studio. For første gang slapp bandet å reise til Los Angeles, og kunne jobbe i hjemlige omgivelser. De tok med seg mange musikervenner i studio, blant andre Stephen Stills, Jerry Garcia, David Crosby og medlemmer av Ace Of Cups. Den viktigste bidragsyteren var likevel pianisten Nicky Hopkins, en ettertraktet studiomusiker som også hadde jobbet med The Who, The Kinks og Jeff Beck. Hans karakteristiske pianospill satte tydelige spor på flere av låtene, og løftet særlig den monumentale Hey Fredrick opp til et av albumets høydepunkter.

Platen har blitt stående som bandets mest politiske album, som et direkte oppgjør med amerikansk krigføring og samfunnsutvikling. Låter som We Can Be Together, Wooden Ships og tittelsporet tok tydelig standpunkt og skapte konflikt med plateselskapet, som mente bandet fremstod for radikalt. Samtidig var det et sterkt økologisk fokus, ikke minst i Grace Slicks Hey Fredrick. Samfunnskritikken var med andre ord viktig, men først og fremst viste Volunteers et band på høyden av sin kreative kraft, noe både kritikere og publikum var enige om. Albumet ble nok en suksess, med 13. plass på listene og gullplate.

Musikalsk var en balansert blanding av tung, psykedelisk rock og mer akustisk orienterte sanger. Musikken speilet både konfrontasjonsvilje og et ønske om tilbaketrekning og ro. Den tradisjonelle balladen Good Shepherd, arrangert av Jorma Kaukonen, representerte det siste, med en mild og nærmest religiøs stemning. Den samme roen preget Paul Kantners The Farm, der Garcias steelgitar bidro til en countryrockfølelse som pekte frem mot Grateful Deads Workingman’s Dead og American Beauty, samt bandet New Riders of the Purple Sage.

We Can Be Together samlet Kantner, Slick og Balin i en markering av fellesskap og opprør, drevet av tung gitarvreng og energisk fremføring. Tittelsporet var et direkte og kompromissløst oppgjør med det etablerte og en appell til revolusjon, både i tekst og musikk. Selv om budskapet i ettertid kan fremstå som både naivt og ensidig, var det formidlet med en intensitet som gjorde det effektivt.

Grace Slick hadde flere av sine største øyeblikk på platen. Nevnte, ni minutter lange Hey Fredrick var et åpent verk om identitet og frihet, drevet frem av Hopkins’ piano og Kaukonens gitarer. Eskimo Blue Day bygget videre på den samme dynamikken, med kontraster mellom det milde og det ekspressive. Wooden Ships, skrevet av Crosby, Kantner og Stills i 1968, hadde først blitt gitt ut av Crosby, Stills & Nash, men passet også perfekt inn, i en løsere og mer organisk versjon. Vokalen fra Slick, Balin og Kantner bar frem en av rockens vakreste melodier, samtidig som teksten skildret en mørk, postapokalyptisk virkelighet.

Rating: 9/10