Robbie Robertson – How to Become Clairvoyant (Macrobiotic Records cd, 2011)

1) Straight Down the Line; 2) When the Night Was Young; 3) He Don’t Live Here No More; 4) The Right Mistake; 5) This Is Where I Get Off; 6) Fear of Falling; 7) She’s Not Mine; 8) Madame X; 9) Axman; 10) Won’t Be Back; 11) How to Become Clairvoyant; 12) Tango for Django

Etter Contact From The Underworld Of Redboy ble det ett opphold på 13 år før det kom ny musikk fra Robbie Robertson. Dermed slo han sin egen «rekord» mellom The Last Waltz og solodebuten, som «kun» var på 11 år. 13 år var nesten dobbelt så lenge som The Beatles brukte på å gi ut sine samlede verker!

Til Robertsons forsvar skal det sies at han ikke lå i på latsiden i disse platefrie årene. Han brukte mye tid på det fortsatte samarbeidet med filmskaper Martin Scorsese. Robertson var involvert i musikk til det meste Scorsese foretok seg. Robertson bidro til filmer som Casino, The Gangs Of New York, The Departed, Shutter Island og The Wolf Of New York. Han skrev også musikken til Oliver Stones Any Given Sunday fra 1999. I tillegg Robertson med cd- boksen A Musical History for The Band og tok seg jobb i DreamWorks Records, hvor han drev med utvikling av artister. Tiden for å utgi egen musikk var likevel ikke over, og han ga ut to soloalbum i løpet av 2010-tallet. Det første kom i 2011 og ble en pen suksess med 13. plass i USA.

How To Become Clairvoyant ble spilt inn i Los Angeles og London i løpet av 2011, og ble produsert av Robertson sammen med Marius de Vries. Han hadde som vanlig med seg en rekke gjester, som bidro sammen med en fast gruppe bestående av den geniale bassisten Pino Palladino, tangentmann Martin Pradler og trommeslager Ian Thomas, i tillegg til Robertson selv på gitar og sang.  Blant gjestenes var Steve Winwood, Trent Reznor, Jim Keltner, Tom Morello og Robert Randolph. Alle disse kom imidlertid i skyggen av Eric Clapton, som var en dominerende kraft på platen, naturligvis ved siden av Robertson selv.

Eric Clapton spilte gitar på syv av platens 12 sanger, og bidro dessuten låtskriving. Clapton komponerte to sanger sammen med Robertson, og stod alene for den instrumentale Madame X. Han sang også duett med Robertson på Fear Of Falling. Claptons medvirkning sa mye om det musikalske innholdet. How To Become Clairvoyant bestod hovedsakelig av «voksenrock», spilt av eldre herrer som åpenbart koste seg i studio. Sangene var forankret i amerikanske musikktradisjoner, og Robertson hadde aldri vært nærmere det han bedrev med The Band, uten sammenligning forøvrig. Clapton leverte det samme type gitarspill som han hadde gjort de siste 30 årene. Det var upåklagelig og smakfullt, men særlig til nerve var det ikke å spore. hos engelskmannen. Robertson hadde rukket å bli 68 år, og stemmen hans var merket av tidens tann. Han hadde aldri vært en stor sanger, men nå var den merkbart svekket i forhold til for 13 år siden. Han løste problemet med å legge låtene i rusletempo, og bruke kor flittig, med sangere som Angelyna Boyd, Dana Glover og Michelle John. Dessuten hadde han fortsatt karakter så det holdt, begrensede piper til tross.

Robertson leverte litt ujevnt materiale denne gangen, men viste flere ganger at han hadde det fortsatt, selv om det var et stykke til nivået han holdt i The Band, og for så vidt også på de to første soloplatene. Likevel var det ting å hente også denne gangen, der et knippe sanger pekte seg ut som nødvendig lytting for alle som var glad i The Band og Robbie Robertson.

When The Night Was Young var en stilig ballade med smak av soul og gospel, og et solid løft refrenget. Denne kunne Rick Danko eller kanskje særlig Richard Manuel løftet til himmels, men de var som kjent borte for lenge siden begge to. Apropos The Band, This Is Where I Get Off kunne leses som en kommentar til hans farvel til gruppa, og var en hyggelig låt.

The Right Mistake hadde noe av samme souldraget som When The Night Was Young, med boblende orgel og svingende kordamer tett på Robertson. She’s Not Mine var en ektefølt sang om tapt kjærlighet, med nydelig bidrag fra Steve Winwood på tangenter. Platens høydepunkt var likevel tittelsporet, der Robertson hadde kommet opp med en sang på nivå med glansdagene i The Band, flott arrangert og med en tekst hvor han fordypet seg i amerikansk mytologi, slik han så ofte hadde hatt suksess med tidligere.

Resten av albumet var mer forglemmelig. De to instrumentalene, Madame X og Tango For Django, manglet temperatur og nærmet seg taffel. Duetten med Clapton, Fear Of Falling, var traust og småkjedelig. Hyllesten til Robertsons gitarhelter i Axman var heller ikke spesielt vellykket.

Rating: 7/10