Sibylle Baier – Colour Green (Orange Twin Records LP, 2006)

1) Tonight; 2) I Lost Something in the Hills; 3) The End; 4) Softly; 5) Remember the Day; 6) Forget About; 7) William; 8) Says Elliott; 9) Colour Green; 10) Driving; 11) Girl; 12) Wim; 13) Forgett; 14) Give Me a Smile

Det er ikke mangel på «fortapt» musikk som dukker opp mange år etter tilblivelsen, enten som reutgivelse av plater som opprinnelig ble presset i små opplag og forsvant raskt, eller musikk som aldri ble utgitt den gang da. Platesamlere og selgere elsker å rose obskure «mesterverk» opp i skyene, enten det er for å sole seg i glansen over å være en av de få utvalgte som faktisk er i besittelse av en fysisk kopi, eller det er for å forlange blodpris på en middelmådig amatørinnspilling. I denne lille industrien som går under navnet «private press» er det utrolig mange utgivelser som det er fullt forståelig at ikke gjorde noe ut av seg, men jammen om det ikke er mange perler også.

Sibylle Baiers Color Green hører til blant perlene. Musikken til Baier ble aldri utgitt de den ble innspilt, og dukket først opp på plate i 2006. Da hadde sønnen Robby samlet innspillingene hennes på en cd, for å gi disse til medlemmer av familien. Han fikk også stukket en kopi i hånden til J. Mascis (Dinosaur Jr.), som satte Orange Twin Records på saken. Orange Twin ga ut plater med flere av artistene i Elephant Six-kollektivet, blant annet Jeff Magnum, Elf Power og Neutral Milk Hotel, men stod også bak en reutgivelse av Elyse Weinbergs eneste album fra 1968, et album som hadde en del musikalsk til felles med Baiers.

Baier var en del av et miljø av unge kunstnere i Stuttgart, sammen med blant andre regissøren Wim Wenders, som for øvrig dedikert en egen sang fra henne, «Wim». Hun satset opprinnelig på skuespill og musikk, og spilte inn sangene sine på båndopptaker i årene mellom 1970 og 1973, alene med en akustisk gitar, med ett unntak, hvor hun fikk hjelp av strykere og orgel. Hun var da mellom 25 og 28 år gammel, og etter hva jeg forstår mor og ektefelle. Man kan se for seg henne spillende inn sangene etter at huset hadde gått til ro, i ensom majestet foran opptageren.

Sangene var nakne øvelser for akustisk gitar og vokal, i samme gate som (tidlig) Joni Mitchell, Nick Drake og Vashti Bunyan, men hadde også visse drag av Nicos alvorlige, stramme mine. Stemmen hennes var lys og tiltrekkende, og om ikke spesielt smidig, så vakkert konstaterende i sin forsiktige insistering. Det var langt mellom de store og løftende refrengene, som helst bestod av sørgmodige gjentagelser av sangens tittel, nærmest som et mantra. Sangenes styrke lå mer i melodilinjene hun plukket frem med hjelp av nylonstrengene, mens hun sang ut sine betraktninger. Tekstene beveget seg fra det intimt håpefulle til det mørke; tapet av kjærlighet, tro og tvil ble smålåtent dissekert. Colour Green var inderlig, men helt fri for føleri og patos. Det var et lite (positivt) sjokk da det dukket opp strykere og orgel den avsluttende Give Me A Smile, noe som ga musikken hennes et særdeles kledelig panorama. Det var synd at hun ikke forfulgte musikken videre, for her gikk verden glipp av en stor artist. Etter å ha hatt mindre roller i et par filmer i 1973 og 1975, konsentrerte hun seg om familien, etter å ha flyttet til USA.

Colour Green fortjener status som en folk-klassiker, og hører hjemme i hyllene til alle som en gang forelsket seg i akustisk gitar og sang.

Rating: 9/10