Celtic Frost – Into The Pandemonium (Noise cd, 1987)

1) Mexican Radio; 2) Mesmerized; 3) Inner Sanctum; 4) Tristesses De La Lune; 5) Babylon Fell; 6) Caress Into Oblivion; 7) One In Their Pride; 8) I Won’t Dance; 9) Sorrows Of The Moon; 10) Rex Irae (Requiem); 11) Oriental Masquerade

Det er muligens pompøst og melodramatisk å si det, men det må faktisk gjøres; 1. juni 1987 er en før- og etter dato for utviklingen av ekstrem metal. Denne dagen slapp Celtic Frost Into The Pandemonium, og åpnet med det porten til alle mulige og umulige sjangerblandinger, det være seg new wave, pop, symfoniske arrangementer, industri, hiphop-beats eller avantgarde. Det herlige var at platen ikke endte opp som et protoalbum alle så på med beundring, men aldri orket å lytte til; for pionerarbeidet Into The Pandemonium var både et nyskapende og fullt realisert stykke musikk av ypperste klasse, som jeg aldri går lei av.

Tom G. Warrior, Martin Eric Ain og Reed St. Mark tok virkelig sats denne gangen. De inviterte med seg en rekke musikere i studio, inkludert en strykekvartett, fransk horn og diverse vokalister, blant annet Claudia-Maria Mokri, som gjorde uutslettelig inntrykk på To Mega Therion. På samtlige spor tok de steget ut i det ukjente, og selv om trioen fortsatt hadde tilhørighet i metal, var det et temmelig bisart album de leverte. Into The Pandemonium var kaotisk og konstant overraskende. De tre viste hvordan det var mulig å sprenge seg ut av alle mulige sjangerkonvensjoner og skape ny, varig musikk, til både umiddelbar glede og fremtidig inspirasjon.

Der To Mega Therion ble innledet med en faretruende ouverture med fransk horn og gnurende gitarer, begynte Into The Pandemonium med en versjon av Mexican Radio, Wall of Voodoos semi-hit fra 1983. I sangen hyllet «norgesvennen» Stan Ridgway og de andre medlemmene i LA-bandet gleden ved å lytte til meksikansk piratradio. Originalen var en stor hit på undertegnedes studenthybel da den kom, slik også Call Of The West, albumet den var hentet fra, var det. Det var derfor et sjokk å høre Celtic Frost gyve løs på den. Trioen plantet den godt i black metal, med Fischers karakteristiske bjeffende vokal. Samtidig la de refrenget i bløt med ren korsang. Utrolig!

I Mesmerized var det en annen Fischer som møtte opp. Hans patenterte glefs var borte, til fordel for en klagende tone, som sammen med nølende midtempo-riff, goth-inspirasjon og korte øyeblikk av kvinnelig sang langt bak i lydbildet skapte en unikt europeisk atmosfære. Inner Sanctum var et av få spor der trioen møtte To Mega Therion og klassisk black metal på halvveien. De tankene man eventuelt måtte ha om at Celtic Frost dermed var tilbake på den smale metalstien, ble ettertrykkelig kastet ut vinduet med Tristesses de la Lune, der gjestevokalist Manü Moan sang en tekst på fransk over Lothar Krists arrangement for strykere, helt uten rockeinstrumentering.

Etter den tilbakeskuende Babilon Fell (Jade Serpent) var det over i gotisk metal med søkende, seige Caress Into Oblivion, der Fischer varierte sangen mellom den patenterte bjeffingen og en like sær klagesang, ala Inner Sanctum.

Da One In Their Pride dro i gang, var det som om tidlig Ministry og Art Of Noises slemme lillebrødre hadde tatt over showet. En insisterende trommemaskin ble dynket i lydklipp, inkludert iherdige oppfordringer om å «go back to work». Om den var direkte dansbar kan sikkert diskuteres, men rytmisk var den, og det er mulig det var derfor Fischer insisterte på at han ikke ville danse. I Won’t Dance var tilnærmet moderne rock som rock, med kvinnelig nesten-soul i koringen. Det var en herlig liten humørpille, før Sorrows Of The Moons gotiske atmosfære omfavnet lytteren. Her perfeksjonerte Celtic Frost kombinasjonen av Bauhaus og metal til et sørgmodig hele. Den ble likevel bare en oppvarming til platens definitive øyeblikk, den mektige Rex Irae (Requiem). En sakte vals for rockebesetning, strykere, blåsere, kvinnelig valkyriesang og Fischers lidende stemme, på randen av det definitive sammenbruddet, med et arrangement som vekslet mellom gothrock og ekstrem metal. Det var overdådig pompøst, på grensen til det latterlige, men Celtic Frost landet det hele på rett side, og resultatet ble usedvanlig mektig. Den minuttlange avslutningen med Oriental Masquerade var et lite apropos for strykere, horn og rockebesetning, som rundet av mesterverket på perfekt vis.

Rating: 10/10