Brian Wilson – Gettin’ In over My Head (Brimel cd, 2004)

1) How Could We Still Be Dancin’; 2) Soul Searchin’; 3) You’ve Touched Me; 4) Gettin’ In Over My Head; 5) City Blues; 6) Desert Drive; 7) A Friend Like You; 8) Make A Wish; 9) Rainbow Eyes; 10) Saturday Morning In The City; 11) Fairy Tale; 12) Don’t Let Her Know She’s An Angel; 13) The Waltz

Fra slutten av nittitallet og fremover brukte Brian Wilson mye tid og krefter på sin egen fortid og historie. Han fikk endelig fart på konsertvirksomheten og benyttet anledningen til å demonstrere for all verden hvilken innflytelse han hadde hatt på popmusikken, gjennom konsertalbumene han ga ut i 2000 og 2002, som tok for seg henholdsvis de største låtene hans, inkludert hele Pet Sounds. Han gikk videre til en slags rekonstruksjon av det legendariske og uforløste Smile-prosjektet, gjennom Brian Wilson Presents Smile, som ble utgitt høsten 2004. Midt oppi alt dette rakk han også å gi ut et nytt studioalbum. Gettin’ Over My Head ble spilt inn mellom 2002 og 2004, samtidig som han arbeidet med de tre tilbakeskuende utgivelsene.

Wilson fikk fornyet oppmerksomhet gjennom konsertene og de påfølgende utgivelsene. Han solgte riktignok ikke store mengder plater, men mange yngre musikkinteresserte oppdaget katalogen hans. Hva denne generasjonen, som lyttet til de klassiske innspillingene fra sekstitallet og første halvdel av syttitallet, mente om Gettin’ Over My Head, er vanskelig å si, men det er nærliggende å anta at mange oppfattet det som noe trauste, tilbakelente saker.

Gettin’ Over My Head var kun hans tredje soloalbum med nytt materiale siden solodebuten i 1988. Ryktene om store mengder uutgitte låter, og til og med et ferdig album som ble stoppet av plateselskapet (Sweet Insanity, 1990), tydet på at kreativiteten fortsatt var til stede. Likevel avslørte platen at han ikke lenger var i stand til å lage like betagende sanger som i glansperioden. Stilmessig holdt han seg til det som alltid hadde vært inspirasjonskildene, nemlig popmusikk fra cirka 1955 til 1967, før Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band satte en alvorlig støkk i ham og bidro til det havarerte Smile-prosjektet. Det var ikke urimelig at han holdt fast ved musikken han elsket, men det gjorde også at han fremstod mindre relevant enn flere av sine jevnaldrende i rockens øverste sjikt. Han oppnådde aldri den samme respekten for sine nye plater som Paul Simon, Bruce Springsteen, Bob Dylan eller tidvis Paul McCartney. Det skyldtes nok i stor grad at uttrykket hans var utpreget naivistisk og nostalgisk. Samtidig førte den musikalske staheten til at han uunngåelig ble målt opp mot sine egne høydepunkter fra tidligere tider.

Mye av materialet på Gettin’ Over My Head stammet fra tidligere studioøkter. I intervjuer var Wilson åpen om at han slet med skrivesperre og gravde i eldre innspillinger for å finne materiale til et nytt album. Dermed ble fem låter hentet fra Sweet Insanity og fire fra studioarbeidet med Andy Paley på første halvdel av nittitallet. Sweet Insanity hadde lenge sirkulert som bootleg og på nettet, og ble av mange fans vurdert som svake greier. Forventningene var større til samarbeidet med Paley. Paley hadde hatt en duo med broren sin på syttitallet, og fikk senere suksess som produsent for artister som The Real Kids, Jonathan Richman, NRBQ, Chris Isaak og Jerry Lee Lewis. Sammen arbeidet Paley og Wilson både med et planlagt Beach Boys-album og et soloalbum, som aldri ble fullført.

To av Gettin’ Over My Heads høydepunkter kom nettopp fra samarbeidet med Paley. Først og fremst gjaldt det den sterke Soul Searchin’, opprinnelig spilt inn i 1996 med Carl Wilson på vokal. Brian fjernet øvrige vokalspor fra originalopptaket og lot Carls stemme stå alene, som han deretter sang duett med, i det som var en rørende løsning. Sangen var en soulpreget, lett gyngende sak, som passet Carls varme stemme godt, og den kunne glatt glidd inn på Wild Honey eller et av de tidlige syttitallsalbumene til The Beach Boys. Wilson og Paley sto også bak tittelsporet, en vakker ballade der Wilson sang med slitt, men uttrykksfull stemme, støttet av fine harmonier. Evnen til å arrangere vokalharmonier var fortsatt intakt hos den gamle mesteren.

To av låtene fra Sweet Insanity fungerte også godt i nye arrangementer. Don’t Let Her Know She’s An Angel fremstod som en fengende, oppstemt ballade med gode harmonier. Make A Wish var enklere i uttrykket, men likevel en hyggelig poplåt. Desert Drive inneholdt enkelte spor av tidlig Beach Boys-estetikk, men utover disse tre var det lite som løftet albumet. Resten av sangene var rett og slett for svakt til å forsvare plass på en utgivelse fra en artist av Wilsons kaliber.

Gettin’ Over My Head hadde flere veldig prominente gjester. Elton John leverte en energisk innsats på How Could We Still Be Dancin’, en låt som likevel først og fremst ble reddet av Wilsons egen vokal i et velfungerende parti. Den var skrevet sammen med Joe Thomas, som ellers (heldigvis) var lite involvert på albumet. Eric Clapton bidro med grov bluesgitar på City Blues, en låt som fremstod som noe fremmed i Wilsons univers og aldri helt fant fasongen. Den var likevel å foretrekke fremfor samarbeidet med McCartney på den klønete A Friend Like You, som kritikeren John Lewis beskrev som noe som kunne vært refusert av Sesam Street. Det var en treffende karakteristikk, til tross for at samarbeidet åpenbart var viktig for Wilson personlig. Snakk om tapt mulighet!

Rating: 5,5/10