Hot Tuna – Hot Tuna (RCA LP, 1970)

1) Hesitation Blues; 2) How Long Blues; 3) Uncle Sam Blues; 4) Don’t You Leave Me Here; 5) Death Don’t Have No Mercy; 6) Know You Rider; 7) Oh Lord Search My Heart; 8) Winin’ Boy Blues; 9) New Song (For The Morning); 10) Mann’s Fate

Hot Tuna startet som et hobbyprosjekt for noen av musikerne i Jefferson Airplane, men fikk raskt ganske høy profil, og viste seg å ha betydelig stamina. Bandet holdt det gående fra 1969 til 1978, før de tok en pause frem til 1986, og deretter utviklet seg til et mer eller mindre eviggående orkester. Det var hele veien Jorma Kaukonen og Jack Casady som var de sentrale medlemmene, men med årene var en lang rekke musikere innom, blant annet Paul Kantner, Joey Covington, Marty Balin og Papa John Creach, som alle var kjent fra Jefferson Airplane.

Hot Tuna tok sine første skritt tidlig i 1969, da moderskipet Jefferson Airplane hadde en ufrivillig pause fra konsertvirksomheten på grunn av Grace Slicks rekonvalesens etter en operasjon på stemmebåndet. Den første besetningen bestod av Kaukonen, Casady, Kantner og Covington (som året etter ble Airplanes nye trommeslager etter at Spencer Dryden ga seg). De fire spilte konserter rundt omkring i San Francisco frem til de tre førstnevnte kunne fortsette innspillingen av Volunteers. Da Jefferson Airplane tok opp igjen konsertvirksomheten, var Hot Tuna ofte oppvarmingsband. Det ble med andre ord lange kvelder på scenen for disse musikerne. Under ledelse av Kaukonen spilte Hot Tuna hans låter fra Airplane-katalogen, sammen med gamle bluesklassikere, med hovedfokus på countryblues fra før andre verdenskrig.

I september 1969 spilte duoen Kaukonen og Casady konserter i en uke på New Orleans House. Et utvalg av opptakene ble utgitt som Hot Tunas debut i mai 1970. Det selvtitulerte albumet nådde 30. plass på salgslistene, noe som var imponerende for et semiakustisk bluesalbum. Disse kveldene i september konsentrerte Kaukonen seg nemlig om akustisk gitar og sang. For meg høres det ut som om Casady spilte sin vanlige elbass, med sedvanlig særpreg og virtuositet, men uttrykket ble uansett dominert av det akustiske. Repertoaret var dominert av klassikere fra countryblues, ragtime og til og med dixieland, supplert med to originale låter av Kaukonen. De spilte sanger av Leroy Carr (How Long Blues), Jelly Roll Morton (Don’t You Leave Me Here, Winin’ Boy Blues) og Reverend Gary Davis (Death Don’t Have No Mercy, Oh Lord, Search My Heart), i tillegg til tradisjonelle ting som den legendariske Know You Rider. Sistnevnte var opprinnelig kjent som Blind Lemon Jeffersons Deceitful Brownskin Blues fra 1927. Sangen ble svært populær på femti- og sekstitallet og ble tolket av mange artister. Mest kjent er den kanskje fra repertoaret til Grateful Dead, som spilte den gjennom store deler av karrieren.

Kaukonen og Casady, med hjelp fra Will Scarlett på noen spor, viste en utsøkt forståelse for materialet. De holdt det tradisjonstro, uten å tilføre den moderne rockens tyngde, slik mange av deres bluesinspirerte samtidige gjorde. Dermed unngikk de å bli baktunge og monotone. Kaukonen var en solid sanger, med en drømmende og tilbakeholden stil som unngikk enhver form for etteraping av de opprinnelige artistene, samtidig som han var en glimrende gitarist. Casady var en av sin generasjons fremste bassister. Det må ha vært usedvanlig trivelige kvelder i deres selskap i september 1969, og opptakene formidlet stemningen på en overbevisende måte, slik at albumet også fungerte svært godt hjemme i stua. Kaukonen hadde både interesse og forståelse for materialet, og valgte alltid gode løsninger i gitarspillet sitt, som var fleksibelt og stilfullt tilpasset sangenes uttrykk. Det var imponerende gjort. De to fikk materialet til å låte friskt, og slik ble Hot Tuna en god inngang for et ungt publikum, til den rike musikkarven fra før andre verdenskrig.

Kaukonens to egne låter lå nærmere det tidlige sekstitallets folkrevival i tone og uttrykk. New Song (For the Morning) hadde en fin melodi og sterk vokal, og kunne uten problemer ha fungert på et Airplane-album. Mann’s Fate var en instrumental øvelse med innslag av jazz og John Faheys american primitive-stil, med et snev av Sandy Bulls raga-inspirerte uttrykk. Det ble en fin avslutning på en trivelig og lett uforpliktende lytteopplevelse, hvor særlig versjonene av Know You Rider og Death Don’t Have No Mercy var høydepunktene.

Rating: 7/10