Marshall Crenshaw – Miracle Of Science (Razor & Tie cd, 1996)

1) Soundbite; 2) What Do You Dream Of?; 3) Who Stole That Train; 4) Laughter; 5) Twenty-Five Forty-One; 6) Starless Summer Sky; 7) Only an Hour Ago; 8) Wondrous Place; 9) The ‘In’ Crowd; 10) Theme from ‘Flaregun; 11) Seven Miles an Hour; 12) There and Back Again

I det Celine Dion, Spice Girls og Backstreet Boys tok over verdens salgslister og (forsøksvis) definerte hva popmusikk skulle være, var det godt å få en artist med blikk for de lange linjene i populærmusikken tilbake i gamet. Miracle of Science var Marshall Crenshaws første studioalbum på fire år, og selv om han ikke lenger lagde like oppsiktsvekkende sterke plater som i starten av karrieren, var det fint å ha ham tilbake i det for popmusikk begredelige året 1996.

Miracle Of Science var det første studioalbumet etter «frigjøringen» fra de store plateselskapenes klamme omfavnelser. I likhet med for Live … My Truck Is My Home holdt han seg til Razor & Tie, og der skulle han bli værende et godt stykke inn i det nye årtusenet. Denne gangen valgte gjorde han det aller meste selv. Crenshaw håndterte gitarer, bass, trommer, keyboard og diverse perkusjon, og fikk kun hjelp fra andre på noen sanger. Selv om han gjorde det meste selv, låt det avslappet og organisk hele veien, faktisk som om det var et band som spilte sammen i studio. Det var temmelig uvanlig for denne typen produksjoner, som ofte ble plaget av en viss stivhet i uttrykket.

Crenshaw hadde et knippe nye låter på lur, men lente seg også på andres materiale, om enn ikke like omfattende som på Good Evening. Smaken hans var fortsatt sikker, og han gjorde en sløy, tilbakelent versjon av The In Crowd, som Dobie Gray hadde en hit med i 1964. Han nådde riktignok ikke Bryan Ferrys høyder med samme sang, men leverte en solid versjon på egne premisser, det vil si uten Ferrys karakteristiske, skjelvende stemmeprakt. At han trakk frem Grant Hart (Hüsker Dü, senere soloartist) var et våkent valg, og sangen kledde Crenshaws nedstrippede arrangement for bass, trommer og gitar godt. Den gamle country/rockabilly-låten Who Stole That Train var mer på det jevne, mens den sødmefylte Wondrous Place, som var en mindre hit for Billy Fury i 1960, traff Crenshaws (og min!) nostalgiske nerve.

De syv resterende sangene var Crenshaws egne, mens det elleve sekunder korte åpningsklippet var hentet fra en gammel spillefilm. Der nye materialet holdt jevnt god kvalitet og holdt seg til det han kunne best: snerten, fengende poprock med gitarer og vokal i sentrum. Han bød på en liten overraskelse i den The Shadows-inspirerte instrumentale Theme From Flaregun, mens balladene There & Back Again og Only an Hour Ago viste at han fortsatt kunne skape sjel og atmosfære i roligere spor. Starless Summer Sky sendte tankene tilbake til debutens behandling av ungdomstidens skyfrie sommer, med forelskelse og bekymringsløshet. What Do You Dream Of hadde også noe av den samme tonen som låtene på debutalbumet, mens Laughter like gjerne kunne ha vært hentet fra  det T-Bone Burnett-produserte tredjealbumet Downtown.

Rating: 7/10