Dødheimsgard – Monumental Possession (Malicious cd, 1996)

1) Intro; 2) Utopia Running Scarlet; 3) The Crystal Specter; 4) Bluebell Heart; 5) Monumental Possession; 6) Fluency; 7) Angel Death; 8) Lost in Faces; 9) The Ultimate Reflection

Etter Kronet til konge spilte Dødheimsgard inn en ny demo. Fenriz forlot deretter bandet og da tiden kom for å spille inn et nytt album, var han erstattet av to nye medlemmer. Aldrahn og Vicotnik fikk med seg Apollyon (Ole Jørgen Moe) på gitar og sang og Jonas Alver på bass. Alver hadde på dette tidspunktet også blitt medlem av Emperor. Apollyon, på sin side var, multiinstrumentalist og en av de sentrale skikkelsene i Aura Noir, som debuterte med Black Thrash Attack i 1996.

Monumental Possession ble spilt inn i løpet av noen dager i desember 1995 og ble det siste rendyrkede black metal-albumet bandet ga ut. Men var likevel noe ganske annet enn debuten. Produksjonen var fortsatt harsk og stram, men langt fra like tynn som sist. Det betydde ikke at lydbildet var mer inviterende. Tvert imot var Monumental Possession vanskeligere å trenge inn i. Det lød vilt, lummert og innestengt, og det var ikke en vaffel man falt for ved første lytt. Som så ofte ellers med utfordrende musikk åpnet sakene seg gradvis med tiden, men dette var en vrien liten skapning.

Musikken var fortsatt black metal, men tilsatt en solid dose thrash, med riff som trakk linjene tilbake til Bathory og tidlig Slayer. I likhet med Slayer hadde Dødheimsgard nå to gitarister, noe som bidro til et fyldigere lydbilde enn sist. Dermed var de ikke så langt unna det Aura Noir holdt på med. Med tanke på at Apollyon var medlem av begge band, var det neppe tilfeldig. I glimrende Bluebell Heart dukket det også opp spor av doom, mens tittelsporet et annet av høydepunktene, også snuste på klassisk rock.

I omslagsheftet til nyutgivelsen fra 2006 beskrev Aldrahn Monumental Possession som «The hangover from Kronet til konge». Tekstene, som denne gangen utelukkende var skrevet på engelsk, tok for seg mentale problemer, uforløste ambisjoner og marerittaktige visjoner fulle av overnaturlige, eller kanskje heller undernaturlige, elementer. Den direkte blasfemien og kristendomshånen fra debuten var erstattet av mer abstrakte og drømmeaktige beskrivelser.

Aldrahns tekster og ikke minst hans særegne sang hadde vært en sentral del av uttrykket på debuten. Denne gangen delte han på vokaljobben med Vicotnik (tre låter) og Apollyon (to). Det fungerte stort sett bra, selv om det var lett å savne mer av Aldrahns stemme. Særlig Vicotniks ekstreme breking kunne være vrien å få tak på. Det fungerte på sitt vis, men befant seg faretruende nær parodiens grense, spesielt på Utopia Running Scarlet.

For den tålmodige åpenbarte Monumental Possession seg etter hvert som et saftig og kompromissløst album. Det var ikke like unikt eller sterkt som Kronet til konge, men hadde likevel mye å tilby dem som foretrakk å ta steget inn i de mørkere krokene av metaluniverset.

Rating: 7,5/10