The Fall – Grotesque (After the Gramme) (Rough Trade LP, 1980)

1) Pay Your Rates; 2) English Scheme; 3) New Face in Hell; 4) C’n’C-S Mithering; 5) The Container Drivers; 6) Impression of J. Temperance; 7) In the Park; 8) W.M.C. – Blob 59; 9) Gramme Friday; 10) The N.W.R.A

Forventningene til The Falls første studioalbum for Rough Trade var høye, etter at Smith og co hadde sluppet to glimrende singler tidligere i 1980. Både How I Wrote ‘Elastic Man’ / City Hobgoblins (juli) og Totally Wired / Putta Block (september) var blant det beste de hadde prestert så langt. De to A-sidene var hyperenergisk, rå rock, et sted mellom pop, rockabilly og krautrock, om det gir noen som helst mening. Både Elastic Man og Totally Wired hadde potensial til å starte The Falls ferd mot et bredere publikum. Mark E. Smith svarte naturligvis på singlenes umiddelbarhet med å levere den knudrete, komplekse og vanskelig tilgjengelige Grotesque (After the Gramme) i november.

De første møtene med The Falls tredje studioalbum var som å møte en vegg av rullende, vrang avantrock, tilsatt utilgjengelige tekster som sparket i alle mulige retninger. Bak det stygg-snodige omslaget, tegnet av Smiths søster, befant det seg ti låter som levde innestengt i hver sin boble, og som lytteren trengte flere nøkler for å åpne. Grotesque var neppe det ideelle startpunktet for dem som tok mot til seg og lyttet til The Fall for første gang, men platen ga gradvis slipp på hemmelighetene sine og avslørte seg til slutt som en klassiker og en varig venn, som låter like intenst tiltrekkende mer enn 45 år senere.

Om ikke Rough Trade kunne by på de store budsjettene, var rammene likevel romsligere enn det bandet hadde vært vant til. Geoff Travis, sjefen i Rough Trade, produserte sammen med The Fall, med hjelp av Grant Showbiz og Mayo Thompson. Thompson var et interessant tilskudd til The Fall-universet. Han var mannen bak Red Krayola, som ga ut to ekstremt originale plater i 1967 og 1968, ga ut det klassiske soloalbumet Corky’s Debt To His Father i 1970, for så etter en pause å gjenoppta karrieren i England på slutten av syttitallet, både med Red Krayola og som medlem av Pere Ubu. De tre eksterne produsentene bidro til å gi Grotesque et lydbilde som ga rom for Smiths snerrende vokal, en rytmeseksjon med skikkelig bunn, anført av 16 år gamle Paul Hanley på trommer, og ikke minst god plass og volum til Riley og Scanlons knirkete, angulære og saftige gitarspill.

Etter noen runder på tallerknen avslørte Grotesque flere låter som kunne konkurrere med de nevnte singlene, om ikke i umiddelbarhet, så i angst og bitt. Åpningssporet Pay Your Rates vaklet av gårde på en hissig rockabilly-beat, mens en ilter Smith spyttet ut formaninger om at folk måtte betale skatten sin. Hvem han egentlig var ute etter, var vanskelig å si. Var det overklassens evige aversjon mot å bidra til fellesskapet, eller et spark til dem som faktisk ikke hadde noe å bidra med? Teksten var typisk for den tvetydigheten som preget hele albumet. Smith hadde selv arbeidet på kontor, med shipping av alle ting, og tok for seg arbeidsfolk i The Container Drivers med den samme blandingen av hat og kjærlighet. Låten var slamrende «country & northern», med rytmer som bekreftet at rockabillyens opphav lå i hillbillymusikken.

The Container Drivers kom som en lise etter den lange, kranglete og trykkende C’n’C-S Mithering, som slepte seg fram med en tekst som måtte dekodes for å gi mening. Her gikk Cash & Carry, møter med A&M-sjefen Herb Alpert og erfaringer fra The Falls første USA-turné opp i den samme tykke grøten. Det var primitivt og hektende avantgardistisk på én og samme tid. New Face in Hell var nok et høydepunkt, med en mer tradisjonell rockebeat og manager Kay Carroll på vindskeiv kazoo. Teksten tok for seg radioamatørers avsløring av statlige konspirasjoner, med påfølgende likvidering av agenter som opererte i det skjulte. In The Park var tilbake i rockabillyland og handlet om kopulering i det fri. I Gramme Friday lurte The Velvet Underground ala Lady Godiva’s Operation i bakgrunnen, mens teksten strakte seg fra Robinson Crusoe til Theodor Morell, Hitlers lege.

Det største øyeblikket lå på slutten av side to. The NWRA var Grotesques svar på Dragnets Spectre vs. Rector. Den fulle tittelen var selvsagt The North Will Rise Again. Det var en klaustrofobisk og springende fortelling, der forskjellige stemmer tok over for hverandre og remjet om alt fra en svær type i Darlington, pianospill på Radio 2 til Joe Totales beretning om konger fra nord som hadde kledd seg i påfuglfjær og slått seg ned i Edinburgh Castle, før ferden gikk videre til romerske keisere og Tyne & Wear Metro. Alt var satt til den mest knusende, rullende rocken noen klarte å skape i 1980. Her sprengte The Fall grenser både for seg selv og for rocken, mens de speidet mot de kommende platene. Lyden av den eksplosjonen kaster fortsatt ekko gjennom undergrunnen.

Grotesque (After the Gramme) avslørte seg etter hvert som den tidløse klassikeren den faktisk var. The Fall hadde laget sitt beste album til da, med krevende, men glitrende lyrikk og et rockslammer det var få forunt å matche. Besetningen Smith hadde samlet rundt seg på denne tiden, var rett og slett uslåelig.

Rating: 9/10