Ash Ra Tempel – Schwingungen (Ohr LP, 1972)

1) Light (Look At Your Sun); 2) Darkness (Flowers Must Die); 3) Suche & Liebe

Klaus Schulze var en utålmodig sjel, stadig på jakt etter nye musikalske utforskninger, og han forsvant ut av Ash Ra Tempel allerede etter debutalbumet. Han startet en solokarriere, en karriere som skulle skaffe ham en plass i historiebøkene som en av grunnleggerne av moderne elektronisk musikk. Da han døde 26. april 2022, hadde han gitt ut mer enn 100 album, om live- og samlealbum inkluderes. Rekken av album han ga ut på syttitallet var mer eller mindre feilfri, og må høres av alle med den minste interesse for elektronisk musikk.

Schulze ble erstattet av Wolfgang Müller på trommer og vibrafon. Han spilte sine første konserter med Ash Ra Tempel i november 1971, og i februar 1972 spilte Enke (gitar, bass, elektronikk), Göttsching (gitar, orgel, elektronikk, kor) og Müller inn Schwingungen, som betyr svingninger på norsk, her sannsynligvis i betydningen vibrasjoner. Ohr-sjef Rolf-Ulrich Kaiser produserte. Kaiser var en sentral spiller i aksen rundt Ash Ra Tempel, Klaus Schulze, Sergius Golowin, Walter Wegmüller og Cosmic Jokers, og ikke minst gjennom forbindelsen til LSD-guruen Timothy Leary, som oppholdt seg i Sveits på denne tiden. Kaiser havnet senere i problemer da han ga ut jam sessions under navnet Cosmic Jokers uten å spørre de involverte, blant andre Göttsching og Schulze.

Trioen fikk hjelp av Uli Popp på bongos og Matthias Wehler på saksofon. Aller viktigst var imidlertid innsatsen til den mystiske John L. Han sto for vokalen på platen, noe som var første gang Ash Ra Tempel benyttet seg av sang etter den instrumentale debuten. Å kalle remjingen hans for sang var muligens å strekke det hele vel langt. Ifølge Dag Erik Asbjørnsens glimrende bok Cosmic Dreams at Play hadde mannen vært med i en tidlig utgave av Agitation Free, men fått sparken fordi han ikke kunne synge, og i tillegg hadde en oppførsel det var umulig å forholde seg til. Men han fungerte godt på Schwingungen, det skal han ha.

I likhet med Ash Ra Tempel inneholdt oppfølgeren lange, semi-improviserte utskeielser med Göttschings gitarer i sentrum, i et syrebad av elektronikk og en rytmeseksjon som forsøkte å holde det hele sammen. Schwingungen fremsto likevel litt mer strukturert og komponert enn forgjengeren, særlig i første del av den todelte Light and Darkness, som tok opp hele side én på platen. Light (Light: Look at Your Sun) var en magisk, stekt blues, hvor gitarspillet minnet om Peter Green i tankefull modus, mens John L. tømte sjelen og gauket «we are all one». Darkness (Flowers Must Die) tok, som tittelen antydet, steget ned i mørket, der blomster måtte dø. Den bygde seg sakte opp til kosmisk ekstase, med en hes John L. på sang, og munnspill, bongos, saksofon og Göttsching i full seksstrengers freakout.

Også side tos sidelange tittelspor var todelt. Den første delen nærmet seg ambient, med dryssende toner av vibrafon, orgel, kor og gitar som løftet lytteren ut «dit». Da stykket passerte ni minutter, ble det tatt hardere i, med mektig, tribal tromming fra Müller og stadig mer glødende bruk av elektronikk. Man satt og ventet på den endelige forløsningen. Den kom imidlertid ikke i form av en freakout, men via fem minutters parafrasering av siste del av Pink Floyds A Saucerful of Secrets.

Rating: 8,5/10