The Fall – The Wonderful and Frightening World Of… (Beggars Banquet LP, 1984)

1) Lay of the Land; 2) 2 × 4; 3) Copped It; 4) Elves; 5) Slang King; 6) Bug Day; 7) Stephen Song 8) Craigness; 9) Disney’s Dream Debased

Etter en vellykket Europaturné var Brix Smith blitt et fullt integrert medlem av The Fall. Hun og ektemannen bodde i Smiths lille leilighet i Prestwich. Hun hadde åpenbar og stor innflytelse på den ubestridte lederen av The Fall, noe som kom skikkelig til uttrykk på The Wonderful and Frightening World of… Brix var medkomponist på syv av ni låter, og sansen hennes for poprock kom til uttrykk flere steder, spesielt i den makabre avslutningen Disney’s Dream Debased, som var det nærmeste The Fall hadde kommet en søt popmelodi.

Etter det andre, og nok en gang kortvarige, oppholdet på Rough Trade hadde Smith forhandlet frem en kontrakt med Beggars Banquet, det største og mest profesjonelle plateselskapet bandet hadde vært på så langt. The Fall ble på selskapet gjennom fem studioalbum og resten av åttitallet. Om det var pengene til Beggars Banquet som gjorde at John Leckie ble engasjert som produsent, vites ikke, men det ble uansett starten på et samarbeid mellom den kjente produsenten og The Fall, et samarbeid som fortsatte på de to neste platene. Leckie hadde etablert seg som produsent på andre halvdel av syttitallet, etter å ha gått læren som tape-operatør og tekniker i Abbey Road fra starten av syttitallet. Han ble et ettertraktet navn innen den nye rocken, og produserte blant andre Magazine, XTC, Simple Minds og The Human League. Det var stor oppstandelse i det lille norske miljøet da han produserte The Cut, DePress og Holy Toy – for et kupp!

Om Mark E. Smith ikke hadde all verden av sans for mange av artistene Leckie hadde jobbet med, fikk produsenten stor innflytelse på The Fall. Han kom på banen på riktig tidspunkt, da bandet mer eller mindre hadde utnyttet mulighetene i lo-fi-estetikken og hadde behov for et arrangements- og produksjonsmessig løft. At dette falt sammen med Brix’ popinnflytelse og medlemmenes etter hvert sterkt forbedrede ferdigheter, var et lykkelig sammentreff. Leckie ga, som han alltid gjorde, god plass til alle musikerne i lydbildet, samtidig som han sørget for at bandets identitet var i god behold. The Fall var fortsatt The Fall, og også The Wonderful and Frightening World of… hadde den gnurende, hypnotiske rytmikken, de kaotiske, beske tekstene og det fandenivoldske drivet fra tidligere, men i en mer produsert virkelighet. De var mer samspilte enn noen gang, og brukte stort sett første eller andre tagning av opptakene. I sum ga alt dette The Fall et løft, som når vinduene settes på vidt gap for en nødvendig utlufting. Så skal jeg skynde meg å legge til at jeg ikke ville ha forandret på noe i bandets karriere mellom 1977 og 1984, men tiden var moden for forandring.

The Smiths hadde blitt venner med iren Gavin Friday, som var vokalist i det mektige Virgin Prunes. Friday ble invitert til å synge med på Copped It og Stephen Song, og satte sitt preg på begivenhetene med sin karakteristiske kråkevokal. Det var nesten sjokkerende å høre Friday ved siden av den ellers så dominerende sangen til Smith, og det fungerte overraskende godt med et uventet besøk i hans univers, slik det også hadde gjort med Brix på det forrige albumets Hotel Blöedel.

Platen var delt inn i en «Wonderful»- og en «Frightening»-side, hvor side én på vinylen var den «skremmende». Inndelingen sa litt, men ikke all verden, om det musikalske innholdet. Det var en lysere stemning utover side to, som ble avsluttet med nevnte Disney’s Dream Debased, som kombinerte noe så sjeldent som en søt popmelodi med en morbid tekst om en ulykke i Disneyland, hvor en kvinne ble halshugget i en berg-og-dal-baneulykke. Ekteparet Smith hadde besøkt stedet tidligere, og Mark hadde blitt opprørt over hvor uforsvarlig og farlig han syntes den samme berg-og-dal-banen var.

Før morbiditet og pop møttes for å avslutte platen, ble det levert åtte stykker prima The Fall-rock. Mark E. Smiths forkjærlighet for rockabilly var fortsatt sterk, og ballet åpnet med den snurrende Lay Of The Land, som lente seg på varianter over kjente musikalske tema, men som fikk fornyet kraft gjennom Leckies luftige, skurrende produksjon. 2 by 4 fortsatte i samme modus, før krautrock, støyrock og gotisk murring fra Friday gikk opp i en høyere enhet på den vanvittige Copped It. Den mørke, truende Elves tok for seg alle de små, idiotiske og polerte bandene fra Skottland, som irriterte Smith. Jeg antar at han tenkte på Aztec Camera, Orange Juice og deres like. Om nedrakkingen var fortjent, var sterkt tvilsomt, men god musikk ble det som vanlig ut av Smiths irritasjon.

Side to åpnet glimrende med noe som minnet om hvitmannsfunk i Slang King, hvor det ble nevnt at herr og fru Smith var til stede, og tittelen var kanskje ment som en omtale av ham selv og tekstene hans? De fortsatte utforskningen av rytmer i den sløye dubfantasien Bug Day, som kvernet seg frem med et lummert, stillestående arrangement. I Stephen Song dukket Gavin Friday opp igjen, i poprock på The Fall-vis, med fengende gitarriff. Craigness lusket seg frem à la det de drev med rundt Slates/Hex Enduction Hour, før Disney’s Dream Debased rundet av det hele.

The Wonderful and Frightening World of… var økonomisk, unnagjort på 40 minutter, og ramt tiltrekkende rock av beste klasse.

Rating: 9/10