Godspeed You! Black Emperor – Luciferian Towers (Constellation LP, 2017)

1) Undoing a Luciferian Towers; 2) Bosses Hang; 3) Fam / Famine; 4) Anthem for No State

Da GYBE skulle spille inn nytt album, holdt de seg som vanlig til Hotel2Tango i Montreal. Studioet var et kjerneområde for kretsen rundt kollektivet og plateselskapet Constellation, og ble drevet i fellesskap av Efrim Menuck og Thierry Amar, begge fra GYBE og Silver Mt. Zion, Radwan Ghazi Moumneh fra Jerusalem in My Heart og Howard Bilerman fra Arcade Fire. De åtte medlemmene i GYBE var med andre ord på hjemmebane, og det var de også musikalsk sett. De fortsatte med sitt singulære uttrykk et sted mellom moderne klassisk, postrock og støyrock, og klarte også denne gangen å holde spenningen og nysgjerrigheten oppe hos fans.

De påsto at platen ble spilt inn i et kaotisk fellesskap, med bikkjer og barn som en del av det hele, mens de lette etter gale toner som eksploderte. Det var vel et forsøk på å billedliggjøre det hissige, bølgende lydbildet de fortsatt hadde som modus operandi, der rolige partier gikk hånd i hånd med brutale crescendoer. Politiske hadde GYBE alltid vært, og denne gangen var de mer eksplisitte enn noen gang, selv om musikken var hundre prosent instrumental. I materialet som fulgte promoteringen, stilte de krav om at all invasjon av fremmed territorium måtte opphøre, alle landegrenser avvikles og det groteske fengselssystemet likeså. Helsevesen, bolig, mat og vann måtte ses på som grunnleggende menneskerettigheter. Og til slutt måtte alle «expert fuckers» som så grundig og elegant hadde tatt rotta på verden, klappe igjen for godt. Ikke snaut. De trodde vel neppe på det selv, men klarte å formidle et berettiget sinne over urettferdighet og idioti på gripende vis i musikken sin. Omslaget var sannsynligvis et tårefylt nikk til Grenfell Tower i London, hvor en grusom og dypt tragisk brann i juni 2017 kostet 72 mennesker livet.

I likhet med Asunder, Sweet and Other Distress fattet Luciferian Towers seg i relativ korthet, med fire låter og en samlet spilletid på 44 minutter. Både Bosses Hang og Anthem for No State – for noen titler! – var tredelte komposisjoner som strakte seg opp mot 15 minutter, mens de to øvrige nøyde seg med syv–åtte minutter. Det gjorde albumet enkelt å ta inn og få oversikt over, og som vanlig vokste det liv ut av det grå førsteinntrykket, hvor det var lett å gå i fella og tro at de denne gangen bare gikk på repetisjon og ikke hadde den vanlige høyden å by på.

De relativt stramme komposisjonene åpnet seg raskt opp, og ut av de sakte rullende strengemassivene krøp det frem deilige, lyse melodistubber som bygde og bygde mot en imaginær himmel. GYBE beveget også denne gangen, og var mindre skjebnetunge, selv om alvoret var til stede i fullt monn. Etter hvert avdekket bandets mest umiddelbare album seg, med en gjennomgående melodiøsitet som gjorde godt. Strykerne var tilbake i førersetet etter de to foregående gitartunge platene, selv om også de elektriske strengene til Menuck og Michael Moya tok for seg, særlig i Bosses Hang. Hjelpen fra Bonnie Kane og Craig Pedersen på henholdsvis saksofon, fløyte og trompet ga uttrykket en ekstra himmelsk dimensjon. Man kunne bli religiøs av mindre.

Rating: 8/10