Perverted by Language (Rough Trade LP, 1983)

1)Eat Y’self Fitter; 2) Neighbourhood of Infinity; 3) Garden; 4) Hotel Blöedel; 5) Smile, 6) I Feel Voxish; 7) Tempo House; 8) Hexen Definitive/Strife Knot

1983 ble et år med endringer for The Fall. Marc Riley fikk sparken etter å ha slått til Mark E. Smith, som på sin side hadde delt rundhåndet ut med både fysisk og verbal juling i Rileys retning. Smith mente dessuten at Riley var for «flink» for The Fall, og ba ham finne seg et skikkelig band i stedet. The Fall fortsatte som kvintett. Det tok imidlertid ikke lang tid før de igjen var seks stykker. I april 1983 traff Smith Laura Elisse «Brix» Salenger etter en konsert i Chicago. De fant umiddelbart tonen, Brix flyttet med Smith til Manchester, og de to giftet seg sommeren samme år. Brix Smith var også musiker og ble raskt en del av The Fall. Det forble hun frem til de to gikk fra hverandre i 1989.

The Falls plateselskap Kamera slet økonomisk, og bandet følte seg tvunget til å gå videre. Ifølge Smith var det den eneste gangen i løpet av karrieren han slet med samvittigheten overfor et plateselskap. Litt overraskende gikk turen tilbake til Rough Trade, selskapet de hadde forlatt et par år tidligere fordi Smith mente de bare var en «gjeng velmenende hippier». Heller ikke det andre oppholdet på juvelen blant de britiske DIY-selskaper ble langvarig. Smith ble misfornøyd med at selskapet prioriterte The Smiths, og ikke ville finansiere videoversjonen av det nye albumet.

Før The Falls sjette studioalbum slapp bandet i kjent stil to glimrende singler. På slutten av juni 1983 kom The Man Whose Head Expanded / Ludd Gang, med en tekst om mannen som lot seg lure av falske nyheter. I september fulgte Smith opp sine fremtidsvisjoner med Kickers Conspiracy, med fortellingen om hvordan arbeiderklassen ble presset ut av fotballstadionene til fordel for middelklassen. Låter det kjent?

Perverted by Language fulgte i desember, og var det sjette sterke studioalbumet på rad. Platen var langt mindre bevisst regressiv enn obstruksjonen Room to Live, og et par hakk bedre. Den ble spilt inn i Pluto Studio i Manchester og produsert av Steve Parker, som hadde vært tekniker for blant andre Colin Newman fra Wire og Virgin Prunes. Resultatet var et mer gjennomarbeidet album enn sist. Det betydde ikke at The Fall gjorde det lett for verken seg selv eller publikum, men det var mulig å ane begynnelsen på endringene som skulle komme, i retning av et mer tilgjengelig uttrykk. Omslaget var det første hvor de benyttet seg av bildene til den danske kunstneren Claus Castenskiold. Hans groteske, men fargerike figurer sa mye om musikken. Den var høyspent og kranglete, men samtidig preget av teksturer og rene farger. Det låt klarere og renere av Perverted by Language enn det hadde gjort av noen av de foregående platene, med mulig unntak av debutalbumet.

Smith uttalte at sangene hans var blitt mer konsentrerte og gjerne kortere. Det første var mulig å høre, men Perverted by Language inneholdt også flere sanger som strakte seg godt ut. Fire av de åtte låtene var mellom seks og ni minutter lange. Det åpnet med den elleville Eat Y’self Fitter, en lang rockabilly-møter-krautrock-drone som var både fengende, morsom og slitsom; typisk The Fall, med andre ord. Den knappe Neighbourhood Of Infinity ble dominert av Steve Hanleys grove bass, som drev den typiske The Fall-rocken fremover både her og på resten av platen. Lyden av bassen hans kunne minne om Peter Hook i Joy Division, selv om Smith garantert hadde blånektet på at det kom noen inspirasjon derfra.

Med den lange, snodige Garden leverte bandet et karrierehøydepunkt. Den var drevet av dyp bass og vakre gitarfigurer, mens Smith snakkesang en merkelig, ugjennomtrengelig tekst, der det blant annet dukket opp et band som forsøkte å spille country & western, før han utover i låten konsentrerte seg om «a Jew on a motorbike» som endelig var blant oss; var det et bilde på Jesu gjenkomst? Den todelte, syv minutter lange Hexen Definitive/Strife Knot hadde noe av den samme dvelende stemningen, med insisterende rytmer fra de to trommeslagerne og kvernende gitarspill i dypet under Smith, som strakk linjene tilbake til Hex Enduction Hour i teksten. I Strife Knot var det vanskeligere å forstå hva han mente. Kanskje var det en henvisning til at han og Brix hadde «tied the knot»? Glimrende musikk var det uansett.

Brix skulle ta mer plass i The Fall etter hvert, men hadde denne gangen med seg melodien til Hotel Blöedel fra sitt tidligere band Banda Dratsing. Hun sang den med en forsiktig, sjarmerende stemme, mens Smith brøt inn med kommentarene sine til teksten. Hotellet i tittelen lå ved siden av et slakteri i Nürnberg. De nygifte hadde hatt et rom på dette hotellet, et rom de mente var forhekset. Dermed var det tid for litt typisk Smithsk folk horror.

Både Smile og I Feel Voxish var The Fall-rock av beste merke. Smile fikk virkelig vist frem verdien av de to trommeslagerne, med Smith på kanten av stupet, remjende en tekst om borgerskapets dobbeltmoral. Da I Feel Voxish dro i vei, hadde jeg ikke reagert om noen hadde sagt at det var en Joy Division-demo cirka Closer. Så snublet de seks snart ut i mer vanlig Fall-land, med en tekst om å slipe kniver på badet (!), overnaturlige hendelser og et orgel på musikalsk avveie, på leting etter – ja, hvem vet hva.

Bandet fikk aldri helt taket på Tempo House, og valgte i stedet å ta med et konsertopptak fra The Haçienda i Manchester. Det var et godt valg. Her viste de frem evnen til å fyre opp temperaturen til bristepunktet med små virkemidler, og aldri, aldri la forløsningen komme.

Rating: 8,5/10