Godspeed You! Black Emperor – Asunder, Sweet and Other Distress (Constellation LP, 2015)

1) Peasantry or ‘Light! Inside of Light!’; 2) Lambs’ Breath; 3) Asunder, Sweet; 4) Piss Crowns Are Trebled

Asunder, Sweet and Other Distress dukket opp tre år etter comebacket med Allelujah! Don’t Bend! Ascend! Til forskjell fra forgjengeren inneholdt 2015-slippet ny musikk. ‘Allelujah! Don’t Bend! Ascend! lente seg som kjent tungt på materiale bandet hadde spilt live allerede tilbake i 2003. 

Besetningen var den samme som tidligere, med kjente navn som Thierry Amar, David Bryant, Aidan Girt, Timothy Herzog, Efrim Menuck, Mike Moya, Mauro Pezzente og Sophie Trudeau. Musikken var basert på den samme unike miksen av moderne klassisk musikk, droner og postrock. De fortsatte det mer gitartydelige grepet de tok på forgjengeren, men denne gangen fattet de seg overraskende nok i korthet. Fire spor unnagjort på 40 minutter var ikke hverdagskost for denne gjengen, som pleide å strekke seg godt ut. Det gjorde dem godt; de fremsto med en muskuløs kraft som kledde dem. Alle låtene var riktignok basert på én større komposisjon kalt Behemoth, som hadde blitt fremført på konserter i årene før innspillingene. 

Åpningssporet representerte alt som var magisk og mektig med bandet, med et arrangement som lente seg tyngre enn noensinne på gitarer og en rytmeseksjon med bass og to trommeslagere, uten at strykerne ble satt i skyggen av den grunn. Denne gangen var det ingen feltopptak eller bruk av stemmer; de lente seg hundre prosent på sin instrumentelle kraft.

Peasantry or ‘Light! Inside of Light! var ti minutter destillert GYBE av aller høyeste klasse, med alle markørene deres på plass og på sitt ypperste; et stort lydbilde som aldri ble hult pompøst, den klagende melankolien som alltid var merkbar, og ikke minst en nydelig melodi som grunnplanke. Peasantry or ‘Light! Inside of Light! buktet seg frem; forsiktig, så mektig, atonal, så mykt inviterende og vakker, før den vendte tilbake igjen – og bød på noe av det heftigste gitarspillet på noen av bandets låter.

Lambs’ Breath var en ganske annen kopp blod. Her var de på sitt mest innestengte og obskure, med gnurende feedback stupende inn i et sort hull, uten fotfeste i melodi, og med overstyrt bass som eneste ankerfeste i den dronende gitarorgien. Førsteinntrykket var at de gikk The Dead C i næringen, selv om nærlytting avslørte et litt mildere lydbilde enn de fenomenale, askegrå-industrielle lydteppene til trioen fra New Zealand. Også GYBE var imidlertid usedvanlig «tørre» og grå her. Selv om GYBE og The Dead C normalt sto langt fra hverandre musikalsk, var det fint å trekke linjer mellom dem, to bandetsom representerte noe av det aller ypperste avantrocken kunne oppvise.

Tittelsporet løftet seg litt ut av tåken, men ikke mye, og var mest av alt en ettertanke etter Lambs’ Breath, som likevel hvilte i en egen form for strengebasert, fjern skjønnhet. På den saftige avslutteren Piss Crowns Are Trebled var de, etter en skurrende innledning, tilbake i mer typisk stil, med lange strengetoner, bølgende intensitet og typiske crescendoer, og en underliggende melodiøsitet som de så ofte bød på, om man bare var tålmodig nok til å la seg bringe «dit».

Rating: 8/10