Hot Tuna – Hoppkorv (Grunt LP, 1976)

1) Santa Claus Retreat; 2) Watch the North Wind Rise; 3) It’s So Easy; 4) Bowlegged Woman, Knock-Kneed Man; 5) Drivin’ Around; 6) I Wish You Would; 7) I Can’t Be Satisfied; 8) Talkin’ ’bout You; 9) Extrication Love Song; 10) Song from the Stainless Cymbal

Hoppkorv ble Hot Tunas siste studioalbum på 14 år. Hva «Hoppkorv» faktisk betyr, synes uklart, men det er antagelig en referanse til en barnelek fra et av de nordiske landene. Musikken var imidlertid lite nordisk. Den var solid forankret i amerikansk roots, spilt høyt og elektrisk. De fremsto dog mer som et rent rockeband denne gangen, med mindre boogie og ren blues i uttrykket, selv om de fortsatt hentet låter fra bluestradisjonen. Den lille, men merkbare endringen skyldtes ganske sikkert at de for første gang hadde en helt ekstern produsent. Harry Maslin hadde jobbet med David Bowie på Young Americans og Station to Station, i tillegg til å lage store hits for Barry Manilow og Dionne Warwick. Senere jobbet han med blant andre Bay City Rollers og Air Supply. Han var med andre ord en mer kommersielt anlagt mann enn de fleste Hot Tunas krets.

Maslin strammet opp arrangementene og kortet ned lengden på låtene. Denne gangen passerte ingen av de ti sangene som femminuttersmerket. Denne gangen benyttet de seg også av gjestemusikere, nærmere bestemt Nick Buck (keyboards), John Sherman (ekstra gitar på et par spor) og Karen Tobin (kor). I sum ble det et saftig lydbilde som passet den funky, høylytte musikken godt.

Av de ti låtene var fire skrevet av Kaukonen, mens tangentspiller Buck bidro med Drivin’ Round, en høyst middels rockelåt. Kaukonens låter holdt godt nivå, med et lite minus for Santa Claus Retreat, som var en rocker det gikk mange av på dusinet. Watch The North Wind Rise var imidlertid glimrende, med sin akustiske innledning, slentrende melodi og lettbeinte arrangement. Den avsluttende Song From The Stainless Cymbal hadde mye av den samme sjarmen, og var et av flere steder på platen hvor Kaukonen fikk minnet alle om hvilken gitarist han var.

Extrication Love Song kombinerte dyp funk og hardrock på glimrende vis, med hissig gitararbeid og gyngende komp. Muddy Waters’ I Can’t Be Satisfied fikk mye av den samme behandlingen, med elektrisk piano fra Buck som prikken over i-en. Det var verre med låter som It’s So Easy (Buddy Holly) og Talkin’ ‘Bout You (Chuck Berry), som de ikke maktet å tilføre særlig egenart, og som ble flate i de hardrockpregede arrangementene.

Etter å ha fortært Hoppkorv var det å konstatere at Hot Tuna hadde levert nok et godt album, men at de heller ikke denne gangen klarte å levere det mesterverket de hadde potensial til å lage. Hva som gjorde at de aldri helt traff planken er vanskelig å sette fingeren på. Noe av skylden må legges på et litt ujevnt låtmateriale. Det var også litt for mange coverlåter av gamle bluesklassikere, og selv om de viste god forståelse for det klassiske materialet, var det noen ganger vanskelig å sparke nytt liv i låter de fleste hadde hørt før i andre versjoner. Så skal jeg skynde meg å legge til at Hot Tuna hadde mye for seg og var et herlig lite band. Det er skrevet mye om Casady og Kaukonens evner, også av undertegnede.I powertrioformat skapte de et herlig gyng, og en samling med bandets 20 beste låter hadde blitt en sann svir. Og de lange konsertene deres – opptil seks timer! – var etter sigende store begivenheter, der Kaukonen og co. tok publikum med på lange, improviserte reiser.

Rating: 7/10