The Fall – This Nation’s Saving Grace (Beggars Banquet LP, 1985)

1) Mansion; 2) Bombast; 3) Barmy[n 1]; 4) What You Need; 5) Spoilt Victorian Child; 6) L.A.; 7) Gut of the Quantifier; 8) My New House; 9) Paint Work; 10) I Am Damo Suzuki; 11) To Nk Roachment: Yarbles

«Is it a dose of Vitamin C?»

Nytt år og ny plate fra The Fall. Man kunne stille klokken etter Mark E. Smith. Han hadde en voldsom arbeidsmoral, en speeddynket intensitet i alt han foretok seg. This Nation’s Saving Grace var studioalbum nummer åtte siden 1978. I tillegg hadde det kommet et knippe konsertalbum, flere EP-er og en drøss singler opp gjennom årene. Det «verste» med det hele var det fullstendige fraværet av uinteressante utgivelser. Til tross for de store mengdene musikk The Fall kastet mot publikum, bød de sjelden på noe som ikke holdt høy kvalitet. Når det i tillegg kan slå fast at det meste av musikken fra de første åtte årene av karrieren har stått seg utrolig godt, burde det være åpenbart at The Fall var en av de beste og mest sentrale gruppene som hadde kommet ut av Storbritannia på denne siden av punken.

Smith var som kjent ikke fremmed for å herse med omgivelsene, bandmedlemmer inkludert. Etter en hendelse under turneen med The Wonderful and Frightening World of The Fall, fikk brødrene Hanley nok. De ble skjelt ut av Smith etter at varebilen deres var blitt ranet for utstyr. Trommeslager Paul sa takk for seg, mens broder-bassist Steve rett og slett tok pappaperm. Karl Burns kom tilbake bak trommene, og mens Steve Hanley tok seg av barn, ble han erstattet av Simon Rogers. Rogers ble ofte omtalt som den første virkelige musikeren som hadde vært med i The Fall. Det var en drøy overdrivelse, men at han var bedre skolert enn de andre, var det ingen tvil om. Han forble i bandet etter at Steve Hanley kom tilbake igjen, og konsentrerte seg da om tangenter og gitar.

The Fall var med andre ord fortsatt en sekstett da This Nation’s Saving Grace ble spilt inn i London sommeren 1985, også denne gangen med John Leckie som produsent. Resultatet ble et av deres aller beste album, med kun Hex Enduction Hour et lite knepp foran. De fortsatte i tilnærmet samme stil som på forgjengeren. Det innebar en lykksalig kollisjon mellom poprocken Brix Smith dyrket frem sammen med Rogers, og det avantgardistiske stuket Smith alltid hadde med seg. Resultatet var som om et vellykket indiepopband, Can, Captain Beefheart og en mannevond rockabilly-gærning fra tjukkeste Mississippi ble stengt inne i et altfor lite studio, med beskjed om at ingen slapp ut før et album var ferdig innspilt. Leckie ga den saftige musikken et dypt og skinnende lydbilde, med passe doser elektriske støt fra gitarene, som sendte kryssermissiler i retning av Smith.

Det var ingen svake låter denne gangen. Tvert imot var det knapt annet enn høydepunkter. Mark og hans lyrikk var seg selv, mens Scanlon og fru Brix sto bak mye av musikken. Sammen med Leckies store, skarpt støyende produksjon ga det et perfekt underlag for sjefens utlegninger om dette og hint. Etter den korte innledningen med Brix Smiths Mansion, en av The Falls sjeldne instrumentallåter, banket det i vei med Bombast, som var nettopp det. For dem som fryktet at The Fall skulle gå seg bort i åttitallspopen, ble alle slike bekymringer blåst bort i løpet av noen sekunder. Smith skjelte og smelte «Bastard Idiot!» over et saftig bassriff, mens gitarene hylte mot månen som et grungeband fra helvete, noen år før grungen. Den påfølgende Barmy hadde en usannsynlig fengende gitarlinje og bastant tromming, mens resten av arrangementet var preget av Marks tunge kamp mot støyen fra de andre. Etter den bassdrevne, tilbakeskuende What You Need, tenk cirka Slates, var det klart for Spoilt Victorian Child, et høydepunkt i hele bandets katalog. Den brutale rockabillyen snublet frem i 6/4-takt, før den falt ned i et mer kontemplativt leie med en gnurende gitarbro. Deretter dro det i vei igjen med Smiths remjing om den bortskjemte ungen. L.A. avsluttet en perfekt side, med Brix’ savn etter hjembyen sin, som Mark hatet, over dirrende synth à la The Sisters Of Mercy og rytmer som sendte tankene til bilkjøring om natten i en skummel storby.

Side to var ikke snauere. Etter den krautrocken i  Gut Of The Quantifier dro Smith i vei om Brix og det nye rekkehuset deres i My New House. Låten rumlet av gårde på en sjelden akustisk gitar, med et spark til Halifax bank for dårlige lånebetingelser (!). Ingen glede uten en bakside. På Paintwork, hvor Mark gjentok at han stadig fikk kjeft for å ødelegge malingen, ble en av The Falls peneste melodier kombinert med radioopptak fra Open University, til et rett ut vakkert resultat. Mark hadde aldri lagt skjul på sin beundring for Can, en beundring han tok til nye høyder på I Am Damo Suzuki, The Falls geniale hyllest til den legendariske sangeren hos tyskerne. Låten var tungt influert av Can-klassikere som Oh Yeah og Bel Air, og var en singulær og ærlig hyllest til Smiths favorittband, fremført som et stykke tidløs kunstrock av beste merke.

Rating: 10/10