Bowery Electric – Beat (Kranky cd, 1996)

1) Beat; 2) Empty Words; 3) Without Stopping; 4) Under the Sun; 5) Fear of Flying; 6) Looped; 7) Black Light; 8) Inside Out; 9) Coming Down; 10) Postscript

Trip hop slo gjennom med et brak i første halvdel av nittitallet, med Portishead, Tricky, Moloko, Nightmares on Wax, DJ Shadow og ikke minst Massive Attack som premissleverandører. Musikken var en syntese av hiphop, elektronika, jazz, funk, soul og reggae/dub, drevet frem av sløve, slumrende og basstunge beats og gjerne med sval kvinnelig vokal. Det kommersielle gjennomslaget var stort. Musikken var mindre intens enn hiphop og hadde dermed appell til et enda bredere publikum. I noen år midt på nittitallet var sjangeren overalt: på hitlistene, i barer, klesforretninger og på radio. Det hele brant ut ganske raskt, i hvert fall som et dominerende populærkulturelt fenomen, selv om både Tricky, Massive Attack og Portishead fortsatte å lage fremragende plater etter at den største interessen hadde lagt seg.

At amerikanske Bowery Electric, som fremsto som et rendyrket shoegazeband på debuten, skulle kaste seg over denne særegne, britiske musikken, var overraskende. Like overraskende var det at resultatet ble et glimrende album. Lawrence Chandler og Martha Schwendener spilte inn Beat sommeren 1996, da trip hop var på sitt heteste. De fikk hjelp av den unge produsenten Rich Costey. I tillegg bidro trommeslager Wayne Magruder på fire spor. Duoen gikk for tidens mest moderne teknologi, med samplere, datamaskiner og diverse programvare, og fikk raskt taket på hvordan den kunne benyttes. Det var knapt spor igjen av det gitartunge drivet fra sist. Denne gangen dreide det seg om elektronisk fremstilte tepper av myk vellyd, med looper, gyngende bass, slepne rytmer og hviskende, uanselig sang. Gitarene lå og murret dypt nede i lydbildet, om de i det hele tatt var til stede. Vokalen var minst like resignert og fjern som sist, med hypnotisk hvisking og murrende misnøye.

Beat tok aldri fyr, med et lite unntak for Fear Of Flying, som hadde et visst tempo og en glød i gitarene som minnet om debuten, og som avslørte gjeld til My Bloody Valentine, mens Black Light minnet om Spiritualized, med sitt tåkete drama i sakte film. Ellers rullet musikken frem som et kosmisk dovendyr på en sublim matte av rytmer og atmosfæriske stemninger, gjerne basert på minimalistiske, dronene melodilinjer. Beat var aldri mindre enn deilig lytting, og som oftest rett ut glimrende. Med en minimalistisk tilnærming og stor evne til å holde igjen og ikke la seg rive med, klarte duoen å skape musikk som var hypnotisk og varig tiltrekkende. Beat var aldri slumsete eller likegyldig, og beholdt grepet om lytteren, selv i de mest ambientdominerte stykkene, som det 16 minutter lange, minimalistiske Postscript. Det var nettopp det tittelen antydet, og den duvet som svake bølger mot en fiktiv strand.

Beat fikk god mottakelse og fikk også positiv omtale i forbindelse med senere gjenutgivelser. Flere var forbløffet over hvor godt musikken hadde holdt seg, og hvor tidløst det hele låt, til tross for at albumet var tungt forankret i lyden fra midten av nittitallet.

Rating: 8/10