Crowded House – Temple of Low Men (Capitol cd, 1988)

1) I Feel Possessed; 2) Kill Eye; 3) Into Temptation; 4) Mansion in the Slums; 5) When You Come; 6) Never Be the Same; 7) Love This Life; 8) Sister Madly; 9) In the Lowlands; 10) Better Be Home Soon

Med suksess i musikkbransjen følger mye oppmerksomhet og et tett program, noe som ofte oppleves som et sjokk for de involverte. Neil Finn var riktignok ikke ukjent med bransjens press og stress, men det var et stykke fra den moderate oppmerksomheten med Split Enz til storsalg i USA med Crowded House. Han fikk skrivesperre og slet med å komme opp med nye sanger. Finn og Paul Hester røk i tillegg uklare, med det resultat at Finn ga sistnevnte sparken. Det var åpenbart en overilt reaksjon, for bare en måned senere var Hester tilbake i bandet.

Finn, Seymour og Hester fikk etter hvert samlet seg og spilt inn album nummer to, sammen med produsent Mitchell Froom. Temple Of Low Men ble utgitt sommeren 1988 og ble en stor suksess i hjemlandet Australia og på New Zealand, men de klarte ikke å gjenskape salget i USA. Der måtte de nøye seg med en 40. plass på albumlisten og en 42. plass for singelen Better Be Home Soon. Crowded House gjentok aldri debutsuksessen i USA og fikk et ufortjent rykte som «one-hit wonder». Snakk om en urettferdig skjebne for et av åtti- og nittitallets aller beste popband.

Temple Of Low Men inneholdt alle kjennetegnene som preget bandets musikk gjennom hele karrieren. De klassiske popmelodiene inspirert av The Beatles, Neil Finns karakteristiske stemme og en diskret moderne produksjon som sørget for at musikken både var forankret i samtiden og hadde tydelige forbindelseslinjer tilbake til seksti- og syttitallets poprock. I Feel Possessed, Into Temptation og ikke minst Better Be Home Soon var like klassiske, i dobbel forstand, som Don’t Dream It’s Over og World Where You Live fra sist. Til tross for likhetene var Temple Of Low Men en ganske annerledes plate enn debuten. Musikalsk var den mer helhetlig og konsis, og mindre avhengig av de største enkeltlåtene. Dessuten var tonen og atmosfæren en annen. Denne gangen oppsøkte Finn mørkere farvann, med innadvendte og personlige tekster. En tydelig «hva nå?»-tematikk preget sanger som Kill Eye, Mansion In The Slums, Never Be The Same og Sister Madly. Suksessen og berømmelsen var i boks, og spørsmålet var hva som gjenstod når toppen først var nådd. I tillegg skrev han om utroskap i Into Temptation, om et usunt følelsesmessig oppheng i I Feel Possessed og om den rene kjærligheten, kanskje til kona, i When You Come. Det mer problematiserende tekstuniverset passet godt sammen med den tidvis lavmælte musikken, som, selv om foten ofte var løftet av gasspedalen, alltid var både melodisterk og innsmigrende.

Temple of Low Men var en knallgod popplate, med ti glimrende sanger skrevet av en av sjangerens store mestere, arrangert og fremført på førsteklasses vis. Froom og Finn ga sangene en gitarbasert innpakning, lett krydret med elektroniske detaljer og rikelig med luft og rom, slik at produksjonen aldri kom i veien for Finns melodiske mesterskap. Platen fungerte aller best som en helhet, litt i motsetning til debuten, der enkeltlåtene i større grad stjal oppmerksomheten. Det var på ingen måte en svakhet, og hindret ikke I Feel Possessed, Into Temptation og Better Be Home Soon i å være blant de aller beste popsangene som ble utgitt i 1988.

Rating: 8,5/10