Pearl Jam – Ten (Epic cd, 1991)

1) Once; 2) Even Flow; 3) Alive; 4) Why Go; 5) Black; 6) Jeremy; 7) Oceans; 8) Porch; 9) Garden; 10) Deep; 11) Release/Master/Slave

Opprinnelsen til Seattles’ Pearl Jam var å finne i protogrunge-bandet Green River, hvor Stone Gossard og Jeff Ament spilte sammen med Mark Arm, Steve Turner og Alex Vincent, tilbake i 1984. Etter innspillingen av Rehab Doll i 1987–1988, Green Rivers eneste album, gikk medlemmene hver til sitt. Arm og Turner fikk med seg Dan Peters og Matt Lukin og etablerte Mudhoney, mens Gossard og Ament startet Mother Love Bone sammen med blant andre sangeren Andrew Wood, tidligere medlem av Malfunkshun.

Mother Love Bone fikk kontrakt med PolyGram og spilte inn sitt eneste album på tampen av 1989. Deres kombinasjon av klassisk hardrock og moderne metal var overraskende potent, og i Wood hadde de en frontfigur for de store massene. Bare dager før utgivelsen i mars året etter døde så Wood av en overdose. Det satte en effektiv stopper for et band det knyttet seg store forventninger til. Gossard og Ament etablerte i stedet Mookie Blaylock, som snart skiftet navn til Pearl Jam, sammen med Mike McCready, Dave Krusen og Eddie Vedder.

Med Vedder hadde Gossard og Ament skaffet seg en ny frontmann i stjerneklassen. Han var ikke like flamboyant som Andrew Wood, men han hadde en nevrotisk, jordnær ærlighet som traff et stort publikum. Pearl Jam fikk umiddelbar og enorm suksess og ble et av nittitallets største rockeband, med et salg på mange titalls millioner plater.

Bandet ble identifisert med Seattle-bølgen og grungen, men hadde ikke mye til felles med den mer rendyrkede grungen slik den ble fremført av Tad, Nirvana, Mudhoney og talløse andre. I likhet med Alice in Chains og Soundgarden hadde de røtter i hardrocken, men i motsetning til disse hadde Pearl Jam mer klassisk syttitallsrock i blodet og mindre av heavy metal og Black Sabbath. De ble uglesett i de mest konforme grunge- og punkmiljøene, hvor de ble betraktet som opportunistiske og kommersielle. Den hippeste delen av musikkpressen, særlig den britiske, var nådeløs. Pearl Jam har også fått skylden for å ha inspirert mange middelmådige alternative rockeband som plagde rockeverden utover nittitallet. Det var en dypt urettferdig kritikk, for Pearl Jam var et av de beste rockebandene i verden etter 1990.

Bandet spilte inn debutalbumet i Seattle i mars og april 1991, og platen ble utgitt på sensommeren samme år. Vedder skrev tekster til flere av demoene Gossard og Ament hadde jobbet med, hvor av noen stammet fra tiden med Mother Love Bone. Pearl Jams kombinasjon av Led Zeppelin-inspirerte riff, fengende melodier og refrenger, og ikke minst et stort og dramatisk lydbilde gjorde bandet attraktivt for et bredt publikum. Folk som fortsatt hørte på radio og så MTV av gammel vane, hardrockfans og tilhengere av klassisk rock falt alle for de teatralske og følelsesladde låtene.

Musikken hadde både noe moderne og noe tidløst ved seg. Vedder løftet materialet med sin sans for drama, frustrert aggresjon og teatralske fremføring, uten at det tippet over i falsk pompøsitet eller melodrama. Det var en bragd å balansere så godt som han gjorde, og det ga arenarocken deres en sjelden slagkraft. Tekstene var ikke nødvendigvis stor poesi, men de opplevdes ektefølte i all sin depressive angst, med temaer som selvmord, drap, depresjon og andre demoner. Jeremy tok for eksempel utgangspunkt i den sanne historien om en high school-elev som skjøt seg foran klassekameratene sine.

Tekstene sto i en interessant kontrast til den livsbejaende musikken, men nettopp denne motsetningen fungerte som yin og yang. Spenningen mellom tekst og musikk skapte en helhet som gjorde dramaet i Ten desto sterkere. Pearl Jam var kanskje ikke på sitt mest subtile på dette albumet, men de varierte arrangementer og tempo på forbilledlig vis gjennom hele platen og viste en utsøkt sans for dramaturgi.

Mange av låtene viste seg å være overraskende enkle ved nærlytting. Vedders evne til iscenesettelse og de gjennomarbeidede arrangementene skjulte ofte at det i bunn og grunn bare var ett sentralt riff og ett melodisk tema som bar sangene. Det var også en viktig del av appellen. Låtene på Ten festet seg raskt og ble værende.

De 11 sangene spente fra tungt rockende spor som Why Go, Even Flow, Once og Porch til balladepregede låter som Alive, Jeremy og den vakre Black. Det var faktisk litt overraskende når man telte opp hvor mange av sangene som gikk i relativt rolig tempo, for helhetsinntrykket av Ten var at det var et saftig stykke moderne og energisk hardrock.

Ten ble sakte, men sikkert en storselger. Albumet kom ikke inn på topp 10 i USA før etter nesten ett år på markedet, men endte til slutt med å selge rundt 13 millioner eksemplarer.

Rating: 9/10