Jefferson Airplane – Long John Silver (Grunt LP, 1972)

1) Long John Silver; 2) Aerie (Gang Of Eagles); 3) Twilight Double Leader; 4) Milk Train; 5) The Son Of Jesus; 6) Easter?; 7) Trial By Fire; 8) Alexander The Medium; 9) Eat Starch Mom

Om man ser bort fra det halvhjertede comebacket med det selvtitulerte albumet i 1989, ble Long John Silver Jefferson Airplanes syvende og siste studioalbum. Platen kom ut sommeren 1972, og bandet fulgte opp med en turné som skulle bli deres siste. Turneen ble avsluttet i september samme år på Winterland Ballroom i San Francisco. Opptak derfra ble året etter utgitt på konsertalbumet Thirty Seconds Over Winterland.

Platen solgte brukbart, med gullplate og 20.plass i USA og 30.plass i Storbritannia, men bandmedlemmene følte nok at tiden var moden for å si takk for seg. Jefferson Airplane hadde vært selve frontfigurene for hippiebevegelsen og amerikanske ungdommers opprør mot myndighetene, Vietnamkrigen og det etablerte samfunnet. Nå var tiden en annen. Håpet om å forandre det amerikanske samfunnet hadde smuldret bort, og hippienes tro på fri kjærlighet og rusmidler hadde krasjlandet. Medlemmene hadde brukt stadig mer tid på andre prosjekter, enten det var Hot Tuna eller samarbeidet mellom Paul Kantner og Grace Slick. Men de hadde ett album til i seg, og selv om det ble det svakeste av de syv, sto det fortsatt til liv.

Musikken ble spilt inn våren 1972, som vanlig i Wally Heider Studios. Besetningen besto av Kantner, Slick, Jorma Kaukonen, Jack Casady, Papa John Creach og Joey Covington. Marty Balin var også oppført som medlem, men deltok så vidt jeg kan forstå ikke på innspillingene. Stemningen i studio var ikke spesielt god. Medlemmene var sjelden til stede samtidig, og la på sine bidrag hver for seg. Covington fikk raskt nok av de dårlige vibrasjonene og spilte trommer på kun et par spor. John Barbata og Sammy Piazza fra Hot Tuna ble hentet inn i stedet. Det var Slick og Kantner som dominerte. De sto for tekst og musikk på seks av ni sanger, enten hver for seg eller sammen, mens Casady og Creach fikk med én låt hver, begge med tekst- og vokalhjelp fra Slick. Kaukonen bidro med én helt egen låt, som han også sang selv.

Stilmessig fortsatte Long John Silver i samme spor som Bark. Det betød småkaotisk acidrock, med bandets karakteristiske harmonisang og Slicks stålstemme i front på mange av låtene, som stort sett beveget seg i midttempo. Det var god plass til Kaukonens gitarer, som spilte fint opp mot Creachs hissige fiolin. Dessverre var materialet ikke like sterkt som på Bark, og det virket tidvis som om medlemmene forsøkte litt for hardt å skape liv i sangene gjennom nesten hysterisk vokalbruk, særlig fra Slick. Samtidig var det aldri svakt, og fortsatt ting å hente for de som hadde fulgt bandet. 

Kantner og Slick hadde funnet Jesus siden sist, noe som var overraskende, gitt deres opprørske natur. De fikk problemer med plateselskapet på grunn av teksten til The Son Of Jesus og måtte fjerne en linje. Resultatet ble en underlig sang om Jesus’ mirakler og en refleksjon rundt kjønnsperspektiver i Jesus-skikkelsen. Låten var grei nok, uten å utmerke seg. Den milde og flytende Alexander The Medium var et bedre bidrag fra de to, med Kantner på vokal og harmonier fra Slick. Også Kaukonens eneste bidrag, den halvakustiske boogie-folk-låten Trial by Fire, var vellykket. Den fungerte som en velkommen kontrast til Slicks mer utagerende vokalstil, og Kaukonen var i storform både som sanger og gitarist.

Det ville samtidig være feil å ikke gi litt ros til Slick, selv om hun tidvis ble litt «mye». Hun hadde ingen høydepunkter på nivå med sine beste bidrag fra sekstitallet, men bidro sterkt til at tittelsporet, med musikk av Casady, ble vellykket. Den hadde et herlig brekk som holdt acidrocken i tømmene. Slick skrev også Easter og Aerie (Gang Of Eagles), som var typiske eksempler på hennes pianodrevne balladeform. Begge hadde sine kvaliteter, men nådde ikke helt opp til tidligere høyder.

Bandet avsluttet sin imponerende rekke av studioalbum med noe av det kraftigste de hadde levert på plate. Eat Starch Mom var hissig og energisk rock med røtter tilbake til 1969, men samtidig med blikket rettet utover syttitallet, og var en passende påminnelse om hvor eksplosivt dette bandet kunne være når de fyrte opp hele maskineriet. 

Rating: 7/10