Crowded House – Crowded House (Capitol/EMI cd, 1986)

1) Mean to Me; 2) World Where You Live; 3) Now We’re Getting Somewhere; 4) Don’t Dream It’s Over; 5) Love You ‘Til the Day I Die; 6) Something So Strong; 7) Hole in the River; 8) Can’t Carry On; 9) I Walk Away; 10) Tombstone; 11) That’s What I Call Love

Da Crowded House spilte på Sentrum Scene i Oslo 1. oktober 2007, ble de møtt av et entusiastisk publikum som sang med på den ene låten etter den andre. De hadde gjort et etterlengtet comeback året før og beviste denne kvelden at de hadde en av de sterkeste sangkatalogene på denne siden av The Beatles. Mean To Me, World Where You Live, Better Be Home Soon, Fall At Your Feet, In My Command, Weather With You, Four Seasons In One Day og Don’t Dream It’s Over – listen over klassikere er lang. Passende nok avsluttet de konserten med en versjon av The Beatles’ I’m Only Sleeping. Sangen var et godt eksempel på Crowded Houses egen stil; gitarbasert, sødmefylt popmusikk med herlige refrenger som festet seg umiddelbart, og melodier som fant veien til hjerterøttene.

Da Crowded House debuterte med sitt selvtitulerte album i august 1986, hadde vokalist, gitarist og låtskriver Neil Finn allerede ti år bak seg i musikkbransjen, selv om han var kun 27 år gammel. Han vokste opp på New Zealand og begynte tidlig å spille gitar. Inspirasjonen kom blant annet fra storebror Tim, som startet Split Enz i 1972. Bandet ble et av New Zealands mest kjente på slutten av syttitallet. I 1977 ble lillebror Neil med og forble medlem frem til Split Enz ble oppløst. I starten var det Tim som var den dominerende låtskriveren, men Neil bidro etter hvert stadig mer. Da Tim sluttet i 1983 for å satse på en solokarriere, skrev Neil det meste av materialet til deres siste album, som kom ut i 1984, samme år som Split Enz ble lagt ned. Neil og trommeslager Paul Hester startet raskt et nytt band sammen med Nick Seymour. De kalte seg først The Mullanes og fikk kontrakt med Capitol. Etter påtrykk fra plateselskapet skiftet de navn til Crowded House.

Crowded House spilte inn debutalbumet i Los Angeles med Mitchell Froom som produsent. Froom var ganskeukjent på dette tidspunktet, men hadde gjort en fin jobb med The Del Fuegos på deres to første album i 1984 og 1985, og skulle senere bli et stort navn. Han ga Finn og co en passe konservativ produksjon, med fokus på sang, gitarer, keyboard, bass og trommer, og et lydbilde som sjelden lot seg friste av de mest outrerte digitale eksessene som preget store deler av popmusikken på åttitallet. Samtidig var lyden moderne nok, med elektroniske innslag, særlig i trommelyden, uten at det gikk på bekostning av Finns sterke poplåter. Tvert imot sørget produksjonen for at Crowded House lød tidsriktige på radio og TV i 1986, noe som ga god uttelling. Med albumets fjerde singel fikk de sitt store gjennombrudd i USA. Don’t Dream It’s Over nådde andreplass på Billboard-listen og løftet albumet til 12. plass. De fikk også stor suksess i mange andre land, inkludert Australia og New Zealand.

Suksessen var fullt fortjent. Neil Finn var en glimrende popsnekker og hadde komponert perler som Don’t Dream It’s Over, Something So Strong, Mean To Me og World Where You Live, sanger som kombinerte umiddelbar appell med lang levetid og en følelse av oppriktighet og personlig nærvær, slik den beste popmusikken gjør. Finn var en låtskriver i tradisjonen etter Paul McCartney, Nick Lowe og Alex Chilton i Big Star-perioden. Dessuten var han en utmerket sanger, og den lett vemodige stemmen ga sangene den emosjonelle tyngden de fortjente. Crowded Houses ballader var både oppløftende og triste på én gang, slik de aller beste balladene ofte er. Andre sanger var mer preget av kunstpopen Split Enz hadde utforsket That’s What I Call Love, Can’t Carry On og Love You ‘Til The Day I Die sørget for variasjon, og selv om de isolert sett ikke var like sterke som de største høydepunktene, bidro de til å skape en vellykket helhet. De sterkeste sangene var dessuten så uunnværlige at debutalbumet anbefales uten forbehold.

Rating: 8/10