The Beach Boys – Live – The 50th Anniversary Tour (Capitol 2cd, 2013)

CD1: 1) Do It Again;2) Little Honda; 3) Catch a Wave; 4) Hawaii; 5) Don’t Back Down; 6) Surfin’ Safari; 7) Surfer Girl; 8) The Little Girl I Once Knew; 9) Wendy; 10) Getcha Back; 11) Then I Kissed Her; 12) Marcella; 13) Isn’t It Time; 14) Fall in Love; 15) When I Grow Up (To Be a Man); 16) Disney Girls; 17) Be True to Your School; 18) Little Deuce Coupe; 19) 409; 20) Shut Down; 21) I Get Around, CD2: 1) Pet Sounds; 2) Add Some Music to Your Day; 3) Heroes and Villains; 4) Sail On, Sailor; 5) California Saga: California; 6) In My Room; 7) All This Is That; 8) That’s Why God Made the Radio; 9) Forever; 10) God Only Knows; 11) Sloop John B; 12) Wouldn’t It Be Nice; 13) Good Vibrations; 14) California Girls; 15) Help Me Rhonda; 16) Rock and Roll Music; 17) Surfin’ U.S.A; 18) Kokomo; 19) Barbara Ann; 20) Fun, Fun, Fun

Verdensturnéen i forbindelse med femtiårsjubileumet ble innledet 24. april i Tucson. Deretter fulgte mange konserter i USA frem til 15. juli, med et par avstikkere til Canada underveis. En uke senere var The Beach Boys i gang i Europa, før ferden gikk videre til Asia og Australia. Det hele ble avsluttet med to konserter i London 27. og 28. september 2012.

Innledningsvis på turneen var stemningen god. Brian Wilson snakket om et mulig nytt album, og Mike Love virket innstilt på å samarbeide videre med fetteren. Slik gikk det imidlertid ikke. Etter konsertene i London var det slutt. Ifølge Love skyldtes det at Wilsons kone og manager motsatte seg videre involvering fra ektemannens side. Historien hadde garantert flere sider, men resultatet var uansett det samme. Love fortsatte med The Beach Boys uten Brian og holdt utallige konserter de neste ti årene, som et rendyrket nostalgiprosjekt med nesten utelukkende sekstitallsmateriale på programmet.

Krangler og bitter stemning til tross: I mai 2013 kom det obligatoriske konsertalbumet. Live – The 50th Anniversary Tour, som inneholdt en voldsom dose Beach Boys, med 41 låter og en samlet spilletid på godt over to timer. Låtutvalget var tungt vektet mot den kommersielle glansperioden før Pet Sounds. Det var synd at de ikke inkluderte flere av de beste låtene fra syttitallet i stedet for unødvendigheter som Why Do Fools Fall in Love og Kokomo. Opptakene var hentet fra forskjellige konserter, uten at det ble opplyst hvor og når de stammet fra. 

Det er godt mulig at det var en trivelig opplevelse å se de gamle herrene på scenen i 2012, men hjemme i stua var det ikke all verden å hente. Beach Boys-sangene hadde for alltid vært knyttet til sol, California, ungdommelig lykke og ungdommelig smerte, ofte på samme tid. De to første elementene kunne man fortsatt kjenne igjen, men den ungdommelige energien var naturligvis forsvunnet for lenge siden.

De aldrende herrene var selvsagt i sin fulle rett til å spille sangene sine også etter at pensjonsalderen var nådd. Problemet var at de forsøkte å fremføre dem mest mulig likt slik de opprinnelig var presentert og utgitt. Resultatet ble derfor sørgmodig lytting. For det første låt albumet unaturlig perfekt og sterilt. Her må det ha blitt pyntet på mye i studio i etterkant, i et slikt omfang at det som eventuelt hadde vært av liv og energi på scenen ble effektivt utradert til fordel for en kunstig perfeksjon. I kombinasjon med svekkelsen av de gamle harmonimesternes vokalprestasjoner ble det vanskelig å akseptere. Sangprestasjonene var, med enkelte unntak fra Al Jardine og Brian Wilson, gjennomgående magre og preget av alder. Stemmer skalv, pusten sviktet tidvis, og kraften var borte. Det var naturligvis helt normalt; samtlige hadde passert pensjonsalderen. Problemet var bare at The Beach Boys hadde bygget store deler av sitt uttrykk på nettopp harmonier og vokalprestasjoner. En anmelder beskrev opplevelsen som å se gamle menn forsøke seg på tunge løft uten å klare det uten hjelp. Det var en treffende, om enn brutal, beskrivelse. Kortpustetheten og den svekkede sangstemmen ble forsøkt kompensert ved å legge polerte harmonier langt frem i lydbildet. Dette må i stor grad ha blitt gjort i studio, og bidro først og fremst til å forsterke følelsen av fremmedgjøring. Resultatet ble et konsertalbum som verken føltes levende eller ekte.

Selve sangene var det derimot umulig å utsette noe på. Brian Wilson hadde skapt en katalog av popklassikere som i omfang og kvalitet som kun The Beatles matchet. Det kunne verken sterile produksjonsgrep, gammelmannsvokal eller inkluderingen av Kokomo rokke ved.

Rating: 5/10