Paul Kantner & Jefferson Starship – Blows Against The Empire (RCA LP, 1970)

1) Mau Mau (Amerikon); 2) The Baby Tree; 3) Let’s Go Together; 4) A Child Is Coming; 5) Sunrise; 6) Hijack; 7) Home; 8) Have You Seen the Stars Tonite? 9) XM; 10) Starship

1970 var et lite produktivt år for Jefferson Airplane, etter fire veldig intense år. Den eneste utgivelsen var singelen Mexico/Have You Seen The Saucers? som kom i mai. Det ble Spencer Drydens siste utgivelse med gruppen. Han fikk rett og slett sparken, men var nok også forsynt av hele situasjonen etter Altamont Free Concert-tragedien. Han søkte som tilflukt i mer landlige musikalske omgivelser, som medlem av countryrock-supergruppen New Riders of the Purple Sage, sammen med blant andre Jerry Garcia.

Med Dryden ute og Marty Balin på vei ut, han sluttet i april 197, ble det et slags frikvarter for Airplane før de omgrupperte og gikk videre. Jorma Kaukonen og Jack Casady brukte tid og krefter på Hot Tuna, og dro i tillegg til Skandinavia for å gå på skøyter (!). Paul Kantner lot skøytene ligge og gikk heller i studio med gode venner for å spille inn sitt første soloalbum. Han fikk selskap av Grateful Dead-medlemmene Jerry Garcia, Bill Kreutzmann og Mickey Hart, i tillegg til Graham Nash, David Crosby, Harvey Brooks og lillebror Peter Kaukonen. Joey Covington, Drydens erstatter i Airplane, var også med. I tillegg bidro Grace Slick på både sang og låtskriving, etter at hun og Kantner hadde blitt et par og Slick hadde et barn i magen.

Kantner døpte stjernelaget for Jefferson Starship, et navn som senere skulle bli til et fast band og videreføre Jefferson Airplane da den opprinnelige gruppen imploderte noen år senere. Mange av de samme musikerne deltok også på innspillingen av David Crosbys solodebut If I Could Only Remember My Name, som ble spilt inn samme sted, Wally Heider Studios, på samme tid.

Sammen satte den formidable gjengen musikk til Kantners historie, som kombinerte hippiedrømmerier og science fiction. Han tok utgangspunkt i undergangsdystopiene i Wooden Ships og lot seg inspirere tungt av Stranger in a Strange Land av Robert A. Heinlein. Grunntemaet i sangsyklusen som utgjorde Blows Against the Empire var historien om en gruppe unge mennesker som kapret et romskip for så å reise ut til en fjern galakse og etablere en ny sivilisasjon, langt unna Nixon, Vietnamkrigen og alt de mente ødela både mennesker og planet. Temmelig heftige saker, med andre ord, og det var lett å trekke på smilebåndet av det hele. Samtidig var Kantner en ekte science fiction-buff, og platen ble godt mottatt i seriøse sci-fi-kretser. Det endte faktisk med at albumet ble nominert til den årlige Hugo Awards, som deles ut av World Science Fiction Society. Platen vant riktignok ikke, men Kantner var sikkert stolt over nominasjonen.

Om tekstene var vidløftige, lå musikken i samme leie som det Jefferson Airplane drev med, nemlig folkrock, heftig psykedelia og rene lydeksperimenter. Atmosfæren var enda løsere enn hos Airplane, og platen låt som en samling gode venner som prøvde seg frem med ferske komposisjoner. Det ga Blows Against The Empire en herlig «fri» følelse, selv om det var mulig å savne Casadys gyngende, melodiøse basspill, han deltok kun på to låter, og Drydens muskuløse trommespill. Covington var ingen dårlig erstatter, men det var få av låtene som hadde full rytmeseksjon. Trommer og bass ble ofte tonet ned eller erstattet av Slicks pianospill, som var til stede på store deler av albumet. Det ga musikken en annen smak enn Airplanes, tross likhetene i stil, og den fikk en egen identitet. Samtidig fungerte den klart best som en helhet, som en sammenhengende suite av sanger og ideer. 

Kantner skrev alle låtene, bortsett fra en, sammen med Slick og de andre musikerne, i ulike konstellasjoner. Marty Balin hadde også et par bidrag. Låtene var jevnt over sterke, rimelig melodiske i formen, og nærmest «løst opp» av arrangementene og fremføringen, noe som gjorde musikken fengende og svevende på samme tid. Denne kombinasjonen ga albumet en varig kvalitet, som en plate man stadig kunne vende tilbake til og oppdage nye detaljer i.

Blows Against The Empire åpnet med Mau Mau (Amerikon), albumets saftigste rockelåt, hvor teksten røsket nesten like hardt som musikken. Her var beskjeden at de gamle måtte vike plassen; nå kom ungdommen, med en utilslørt og ganske naiv feiring av hippieidealene og counter culture. Og ungdommen skulle ut i verdensrommet. Etter den seks minutter lange overhøvlingen kom myke, banjodrevne The Baby Tree. Let’s Go Together og A Child Is Coming avsluttet side én, og viste frem det dominerende moduset; Slick og Kantner i duett, med tidvis harmonihjelp fra gode venner, piano, rumlende bass og diverse gitarer, både akustiske og elektriske.

Side to åpnet med Slicks korte Sunrise, hvor hun sang høystemt og pompøst over ruglende feedback, før gjengen kapret romskipet i det åtte minutter lange hovedsporet Hijack, som dro av gårde med akustiske gitarer, piano, harmonisang og vekslende rolige og intense partier. Mellom de atonale lydkulissene Home og X-M lå den vakre, underlige Have You Seen The Stars Tonight, dominert av Garcias steelgitar og sangen til Crosby, Kantner og Slick. Helt til slutt kom naturligvis selve avreisen ut i verdensrommet, i den lange Starship, som igjen ble båret av piano og akustiske gitarer under den leirbål-aktige sangen, svært langt unna Crosby Stills Nashs formfullendte harmonier, men perfekt tilpasset musikkens frie form.

Det er fullt mulig å avskrive Blows Against The Empire som hippietulleball, men da er man jammen negativ og ufin. Platen hadde store musikalske kvaliteter og dokumenterte en uhyre talentfull gjeng musikere i en av deres aller beste perioder.

Rating: 8/10