Agalloch – The Mantle (The End cd, 2002)

1) A Celebration For The Death Of Man…; 2) In The Shadow Of Our Pale Companion; 3) Odal; 4) I Am The Wooden Doors; 5) The Lodge; 6) You Were But A Ghost In My Arms; 7) The Hawthorne Passage; 8) …And The Great Cold Death Of The Earth; 9) A Desolation Song

Agallochs inspirasjonskilder strakk seg ut over metal-kultur og musikk. Trioen var opptatt av artister fra flere sjangere, med inspirasjon fra neofolk og postrock som særlig viktig. Death In June og Godspeed! You Black Emperor stod sentralt, men mer «eteriske» band som Dead Can Dance og Cocteau Twins ble også nevnt. De var også opptatt av film, med Ingmar Bergman og Alejandro Jodorowsky som favoritter. I heftet som fulgte med The Mantle fremstod de tre som noe midt mellom alvorlige neofolkere og tungsindige filmkunstnere. I tillegg avslørte tekstene engasjement for økofilosofi og miljøvern, med låttitler som A Celebration For The Death Of Man…og…And The Great Cold Death Of The Earth, hvor menneskehetens herjing med eget livsgrunnlag ble omhandlet med stort tungsinn.

Det var mange metalband som hadde brede inspirasjonskilder, men det var langt fra alle som klarte å gi det reel effekt i musikken. Det endte ofte opp som overfladisk staffasje, ala «stemningsfulle» introer og lignende. Agalloch derimot klarte å kombinere det meste av det beste til sitt personlige brygg. The Mantle hadde fortsatt en del metal i seg, men i mindre grad enn debuten. Resultatet kunne knapt kalles et metalalbum, og passet bedre under dark folk/neo folk paraplyen, naturligvis uten at det hadde noen som helst betydning for lytteropplevelsen. Låtene var fulle av akustiske og elektriske gitarer i samvirke, og det var kun en sjelden gang at trioen brøt ut i metalliske riff. Det aller meste av det nesten 70 minutter lange albumet gikk i middtempo, med dronene gitarer og tålmodig komp. Den skrikende vokalen var stort sett erstattet av ren vokal, noe som bidro til å løfte The Mantle ut av metaluniverset og over i Agallochs egne, unike verden.

The Mantle var atmosfærisk og gripende på sørgmodig vis. De åtte låtene, som ofte strakk seg godt ut, ved et tilfelle helt opp til kvarteret, var smakfullt arrangert. Produksjonen var mer sofistikert enn sist, og medførte et lydmessig løft fra den allerede formfullendte debuten. The Mantle spilte som ett stykke musikk, og det var i grunn litt likegyldig hvor på platen man droppet inn; Agalloch sugde lytteren inn i sitt univers uansett, og det var som albumet ikke hadde en start eller en ende, og mer var et tilfeldig blikk inn Agallochs evige verden.

Atmosfæren var vinterlig gråblå, tidvis smått skremmende og andre ganger direkte vakker, men alltid med en smak av ensomhet og forlatthet. Å lytte til The Mantle var som å ligge på bakken i minusgrader og stirre opp en himmel uten sol. Her var særlig instrumentalene Odal, The Hawthorne Passage og The Lodge viktige, som med sitt fravær av sang og tekst lot lytteren skape sine egne bilder. Alt var likevel ikke bare dronene akustiske gitarer og folkstemning. På låter som mektige In The Shadow of Our Pale Companion og You Were But a Ghost in My Arms var det bitemerker fra black metalliske tenner ala forgjengeren.

The Mantle ble betegnet som post metal av Decibels Chris Dick da platen ble innlemmet i magasinets Hall Of Fame. Det var en like god beskrivelse som noe annet.

Rating: 9/10