Arachnoid – Arachnoid (Divox LP, 1979)

1) Le Chamadère; 2) Piano Caveau; 3) Toutes Ces Images / Segamisec Setout; 5) La Guêpe; 5) L’Adieu Au Pierrot / Final 

Opprinnelsen til Arachnoid var å finne i en forstad til Paris i 1967, da Patrick Woindrich og Michel Pilot slo seg sammen. Besetningen ble utvidet etter hvert, men på grunn av utskiftninger av medlemmer og økonomiske begrensningene var det smått med aktivitet. Gruppen begynte faktisk ikke å spille konserter før i 1975. Da hadde Pilot gitt seg, men Woindrich fortsatte uten partneren og etablerte en besetning med seks medlemmer. Da de omsider fikk spilt inn sitt eneste album i 1978 hadde det gått 11 år fra den spede starten.

Sekstetten som spilte inn «Arachnoid» bestod av Marc Meryl (sang, tamburin), Nicolas Popowski (gitar, sang), François Faugieres (Farfisa, mellotron, sang), Pierre Kuti (piano, Fender Rhodes og Korg synthesizere), Patrick Woindrich (bass, sang) og Bernard Mini (trommer). De hadde fått kontrakt med det nystartede plateselskapet Divox. Samme år som «Arachnoid» kom ut, ga dette selskapet også ut Philippe Besombes’ Ceci est celà. Arachnoid spilte inn platen sin i studioet til nettopp Besombes, som hadde skaffet seg et navn innen fransk progressiv rock og elektronisk musikk, med flere utgivelser i årene forut. Dessverre ble det ingen kommersiell suksess på Arachnoid. Divox hadde ikke det store budsjettet til å promotere platen. Dessuten kom den ut på halen av storhetstiden for progressiv rock, som hadde måttet vike plassen for new wave og disco. Gruppen ble oppløst ikke lenge etter utgivelsen, og selv om flere av medlemmene forsøkte seg sammen i Color året etter, med en mer tilgjengelig stil, ble det ingen flere utgivelser. Color spilte riktignok inn et album, men det ble aldri utgitt.

Den progressive rocken i Frankrike fikk frem mange artister i hekkbølgen etter Ange, Magma, Heldon og Atoll. Det var en fruktbar scene helt frem til rundt 1980, selv om det tæret på mot slutten av syttitallet. Arachnoid tappet friskt fra de samme kildene som mange andre i denne scenen, men hadde også særpreg. Musikken var mørk og dyster form for symfonisk rock, med anslag av den særfranske Zeuhl-musikken, psykedelia og en tøtsj jazz. Av franske kolleger var det særlig mulig å høre påvirkning fra Ange, spesielt i den teatralske vokalen, som riktignok var langt mindre dominerende i Arachnoid, men også i den desperate atmosfæren musikken skapte. Også Pulsar, Acintya, Catharsis og Shylock var navn det var naturlig å nevne. Av internasjonale navn var særlig King Crimson og Genesis cirka Foxtrot peilepunkter.

Arachnoid lagde lange, komplekse låter, med flere tema vevd i hverandre. Det gikk ofte sakte og dvelende for seg, der låtene ble drevet frem på tunge tepper av keyboards og synthesizere. Samtidig var det god plass til en rytmeseksjon som varierte mellom å være lyrisk oppbyggelig og blytung på labben. Og for ikke å glemme den hissige elektriske gitaren, som ofte sparket inn dørene og tok hovedrollen. Tonen på albumet var mørkere enn det meste av progressiv rock. Det var heldigvis også plass til lyse, romantiske partier, som brøt opp i det mørke, og lot solen titte forsiktig inn i den dystopiske verdenen.

Platen spilte best som en helhet og må kunne kalles et «verk». Komposisjoner, musisering og produksjon holdt høyt nivå, og det var lett å ty til den lett pinlige betegnelsen «spennende» om albumet. Aller best var den 13 minutter lange Le Chamadère, hvor gruppen viste hva de kunne; stadige skift i tema og tempo, dyrking av det mørke og lyriske om hverandre, og hele veien en melodiøs åre glidende gjennom musikken, båret oppe av tangentene.

«Arachnoid» fortjener å bli nevnt når de beste franske prog-albumene fra syttitallet skal oppsummeres, og bør være av interesse for alle med sans progressiv rock spesielt og eksperimentell musikk generelt.

Rating: 8,5/10