Robbie Robertson – Sinematic (UME Direct cd, 2019)

1) I Hear You Paint Houses; 2) Once Were Brothers; 3) Dead End Kid; 4) Hardwired; 5) Walk In Beauty Way; 6) Let Love Reign; 7) Shanghai Blues; 8) Wandering Souls; 9) Street Serenade; 10) The Shadow; 11) Beautiful Madness; 12) Praying for Rain

Robbie Robertson vil først og fremst bli for de da 16 årene han ledet The Band, men hans karriere etter at gruppen gikk i oppløsning strakk seg tross alt over en mye lenger tidsperiode, mer enn 40 år faktisk. Så var den delen av karrieren full av mye annet enn ordinære plateutgivelser og ofte konsentrert om filmmusikk, men han rakk seks soloalbum mellom 1987 og 2019.

Etter 2011s How to Become Clairvoyant fortsatte Robertson å jobbe med film, særlig sammen med Martin Scorsese, men han brukte også tid på annet, blant annet å oppsummere karrieren sin. I 2016 kom selvbiografien «Testimony» og høsten 2019 var det klart for dokumentaren «Once We Were Brothers: Robbie Robertson and The Band». Filmen ble regissert av Daniel Roher og var delvis basert på Robertsons selvbiografi.

I 2019 kom også Sinematic ut. Det var en plate som fremstod som den endelige sammensmeltingen av Robertsons to hovedinteresser, film og musikk. Han hadde som vanlig samlet en kresen gjeng musikere rundt seg, med Jim Keltner, Pino Palladino, Derek Trucks, Reggie Hamilton og Howie B. som de mest kjente. Howie B. var også med på å komponere fire av sangene. Musikken var bygget rundt stemning og atmosfære, mer enn sterke melodier. Det meste ruslet i vei på et tilbakelent bluesrock-groove, som var fritt for overraskelser. Resultatet var tidvis underholdende, men tidvis også traust.

Robertson hadde skrevet billedrike tekster, som han snakkesang med sin etter hvert svært begrensede røst. Han benyttet seg flittig av kvinnelige korister, noe som kledde den gyngende, ambiente bluesrocken og løftet resultatet. Han må ha laget Sinematic mer eller mindre parallelt med at han var involvert i Scorseses film The Irishman og jobbet med dokumentaren om The Band. Begge disse prosjektene blødde over i Sinematic. Åpningssporet I Hear You Paint Houses, en herlig duett med Van Morrison, var også å finne på lydsporet til The Irishman. Den mørke, slemme teksten hentet inspirasjon fra gangsteren Frank Sheerans memoarer. Morrison og Robertson var som kjent gamle venner. Van sang duett med Richard Manuel på 4% Pantomime i 1971 (på The Band – albumet Cahoots) og iren var også hjertelig tilstede på The Last Waltz. Vans naturkraft av en stemme stod i herlig kontrast til Robertsons brekende nebb.

I Once We Were Brothers tok Robertson for seg The Band, som han hadde gjort det tidligere i This Is Where I Get Off. Her ble gruppens historie blandet med den amerikanske borgerkrigen, som gruppen jo hadde sunget om på The Night They Drove All Dixie Down, tilbake i 1969. Det var en mer ydmyk og nostalgisk Robertson som sang denne gangen, der han undret seg over hva som egentlig dro de fem fra hverandre den gangen på syttitallet. I 2019 var det kun Robertson og Garth Hudson tilbake, etter at Levon Helm gikk bort i 2012. Så vidt undertegnede vet ble aldri Helm og Robertson forlikte før trommeslageren døde. De tre andre (Danko, Manuel og Hudson) hadde alle spilt med Robertson ved forskjellige anledninger etter oppløsningen av The Band. Once We Were Brothers var en vakker ballade, med en inderlig Robertson bak mikrofonen.

I Hear You Paint Houses og Once We Were Brothers var høydepunktene på platen. Resten av sangene vekslet mellom personlige betraktninger og fortellinger om forskjellige fenomener. Dead End Kid var åpenbart selvbiografisk, der Robertson fortalte om hvordan han ble sett på som en som aldri ville komme seg opp og frem, med sitt dårlige utgangspunkt som fattig «halfbreed». Shanghai Blues fortalte historien om en kinesisk mafiaboss fra starten av det forrige århundre, da «The Green Gang» herjet, med narkotikasmugling, gambling og prostitusjon. The Shadow tok for seg tegneseriefiguren av samme navn, som også var å høre som radioteater i Robertsons barndom. Det var flere barske, crime noir historier på Sinematic, men det var også plass til to instrumentalspor og låter om kjærlighet og sex. De to instrumentalene, Remembrance og Wandering Souls, var rene stemningsbilder som hadde passet bedre til faktisk film. Den erotiske Walk In A Beauty Way var en duett med Lucy Satterfield (som også var medkomponist), der skjønnheten møtte det gamle udyret i Robertson, uten at det dampet av resultatet.

Sinematic hadde noen flotte høydepunkter, og potensiale til å bli en av Robertsons bedre soloplater. Dessverre var det for langt mellom de virkelig minneverdige sangene. Deler av platen ble for formelpreget, med resultat at det var vanskelig å holde konsentrasjonen oppe, gode tekster til tross.

Rating: 6,5/10