Eno – Another Green World (Island LP, 1975)

1) Sky Saw; 2) Over Fire Island; 3) St. Elmo’s Fire; 4) In Dark Trees; 5) The Big Ship; 6) I’ll Come Running; 7) Another Green World; 8) Sombre Reptiles; 9) Little Fishes; 10) Golden Hours; 11) Becalmed; 12) Zawinul/Lava; 13) Everything Merges With The Night; 14) Spirits Drifting

Med Another Green World la Eno på vei inn i uutforskede musikalske landskap. Platen var et avgjørende øyeblikk, da Eno begynte utviklieng av ambientmusikk, med inspirasjon fra Cluster, Neu og Harmonia. Another Green World hadde ikke glemt rocken, men det var ikke rock som rock. Det var rock som veien videre og ut av låste strukturer. At David Bowie lyttet nøye på Another Green World er det ingen tvil om, her var store deler av formatet til Berlin-triologien. I gullrekken Low – Heroes – Lodger var da også Eno tungt involvert, i alle fall på de to første. Ni av 14 spor var instrumentale.  På halvparten av låtene gjorde ikke-musikeren alt selv. På resten hadde han med seg et knippe av sine musikervenner. Robert Fripp, Phil Collins, Percy Jones, John Cale og flere bidro.

På Taking Tiger Mountain (By Stragegy) utviklet og brukte Eno instruksjonskort – Oblique Strategies – som ga inspirasjon og ideer til nye veier i musikken. Det var lite materiale som var ferdig komponert da han gikk i studio for å spille inn Another Green World, og innledningsvis slet han med å finne løsninger.

Another Green World ble likevel et eksepsjonelt rikt album med nyskapende musikk. De trådene som fantes til tidligere utgivelser var begrenset til låtene med vokal. Her benyttet Eno seg av mye av samme rytmikk og teksturer som på Warm Jets og Taking Tiger, men sangene var enda mer innholdsrike og heftige. Vokalsporene la spredd utover platen, som punkter å fokusere på i dette store musikalske universet, den verden som var Another Green World. Der de instrumentale sporene dro lytteren ned i et tåkete drømmeland, rusket de sangbaserte sporene forsiktig i deg.

Åpningssporet Sky Saw satte stemningen, hvor jeg kunne sverge på at den hyperskeive gitarfiguren, som red gjennom låten, ble spilt av Robert Fripp, men jammen om det ikke var Eno selv på «snakegitar». Hører du innledningen er lett å tenke at det er et spor fra Heroes eller Lodger, men det var altså Eno flere år før dèt begav seg. St Elmos Fire har blitt stående igjen som en av Enos vakreste og kjæreste sanger, og det er vel fortjent. Og her spilte faktisk Robert Fripp gitar – Wimhurst gitar, intet mindre; en vakker, viril gitarsolo omgitt av poprock skapt av orgel, piano, synthesizer og mer til, alt spilt av Eno. I’ll Come Running og Golden Hours var også eminente, singulære poplåter. I´ll Come Running gikk i vaklende valsetakt, nok en gang med et luftig arrangement og en snodig tekst, hvor protagonisten forsikret om at «I´ll Come Running To Tie Your Shoe». På Golden Hours hadde Eno med seg både Robert Fripp på gitar og John Cale på bratsj. Det var en vakker poplåt, med «choppy organ» fra Eno som rytmisk fundament.

De karakteristiske rytmene fra Golden Hours var også å finne i mange av de instrumentale sporene. Det betød rytmer med linjer til til motorisk krautrock ala Neu!, afrikansk musikk og den særpregede synthmusikken til Cluster utviklet på samme tid. Eno har da også uttalt at det var tre rytmer på syttitallet, Fela Kutis, James Browns og Cans. Snakk om å treffe spikeren på hodet. At vokalspor og instrumentaler på mange vis var skapt over samme lest gjorde Another Greeen World til et eget, lukket univers, hvor alt hang sammen. Alle sporene hadde sterke og definerte melodier. Another Green World var ikke ambient i betydning lange, utskliende lydflater, her ble alt hengt på popknagger og korte spor. Eno hektet det musikalske uttrykket opp mot låttitlene, slik at musikken modulerte opplevelsen av alt fra In Dark Teees og The Big Ship, til Sombre Reptiles og Little Fishes.

Det var en forunderlig ro over begivenhetene her, på tross av spenninger i det musikalske uttrykket, enten det dreiede seg om viltre gitarsoloi, snodige tekster eller mildt industrielle detaljer. Platens ro, eller ambiens om man vil, stod i skarp kontrast til Enos opplevelse av innspillingene, som han har karakterisert som noe av et mareritt, på grunn av kreativ sperre, tid som løp uten at det ble spilt inn noe av varig verdi og i det hele tatt en anspent situasjon i studio. Det løste seg etter hvert og resultatet ble en av tidenes beste plater, og starten på det som i dag kalles alt fra ambient pop til kunstpop og drømmepop.

Rating: 10/10