Agalloch – Marrow Of The Spirit (Profound Lore cd, 2010)

1) They Escaped The Weight Of Darkness; 2) Into The Painted Grey; 3) The Watcher’s Monolith; 4) Black Lake Niðstång; 5) Ghosts Of The Midwinter Fires; 6) To Drown

Agalloch tok seg god tid og det gikk fire nye år før den skikkelige oppfølgeren til Ashes Against The Grain forelå. De kortet også denne gangen ventetiden med å slippe en EP og et samlealbum.  I 2008 ga de ut The Demonstration Archive 1996–199, som samlet den første EP-en og en demo. Samme år kom den halvtime lange White, som I likhet med The Grey fra 2004 representerte en musikalsk venstresving. I motsetning til The Greys utforskning av postrock gikk kvartetten denne gangen for neofolk og ambient. Det var et langt skritt bort fra Ashes Against The Grains, og i den grad noen tenkte det var et forvarsel om hva som skulle komme på neste fullengder tok de feil. Marrow Of The Spirit fortsatte i sporene fra forgjengeren, selv om åpningssporet They Escaped The Weight Of Darkness, med sin melankolske cello kun understøttet av fuglekvitter, tydet på noe annet. I det sekundet spor nummer to Into The Painted Grey banket i vei var lytteren imidlertid over i det velkjente universet fra forgjengeren.

Denne gangen gikk de riktignok for et råere sound, men uten at de var i nærheten av å bli et lo-fi black metal band. Og godt var det, for den typen var det fler enn nok av. De fikk hjelp av produsent Steven Ray Lobdell. Han var ikke det mest naturlige valget for et metalband, men så var da heller ikke Agalloch et gjennomsnittlige type band. Lobdell hadde spilt i krautrock-inspirerte Davis Redford Triad, vært medlem i Faust og tekniker for blant andre Six Organs Of Admittance og Built For Spill. Han gjorde en god jobb og bidro til et røffere lydbilde, uten at det unike ved Agalloch forsvant i dragsuget.

Også på sitt fjerde album fortsatte Agalloch i bane rundt sin egen akse; lange låter, glidende gitartoner i kombinasjon med metalliske riff og ren vokal blandet med svarte skrik. Det var en etter hvert kjent oppskrift og det var naturligvis et spørsmål om ikke de hadde utforsket mulighetene i det begrensede universet. Men den gang ei, også denne gangen klarte de å tilføre snevre rammer liv og energi. Det skyldtes evnen til å skrive minneverdige låter, med dynamikk, variasjon og tilstrekkelig melodiøsitet, og evnen til å arrangere materialet på en minneverdig måte, med bruk av akustiske gitarer, piano, feltopptak, Moog, glass- og metallperkusjon og den nevnte celloen. De hadde også fått ny trommeslager siden sist i Aesop Dekker. Dekker var en glimrende musiker for dette materialet og tilførte Agalloch en ny dimensjon, gjennom sitt kontante, men samtidig – tørr jeg si det – svingende spill.

De vanlige karakteristikkene, som «episk», storslått» og melankolsk» var med andre ord fortsatt gjeldende. Fire av låtene var mellom 10 og 13 minutter lange, mens de tok den helt ut på Black Lake Niðstång, som veltet seg ut over 17 mørke minutter. I det sammensatte mesterverket tok de i bruk alt de kunne, og nådde en dypere kjerne av desperasjon enn noen gang, i det seige, slurende stykket som tok i bruk dronene partier, black metal, minimalisme, elektronisk musikk og postrock, og som representerte både en konklusjon på det de hadde drevet med så langt og et av høydepunktene i karrieren. Det var da Agalloch tok seg tid og strakk låtene ut at de forløste det beste i seg selv. Og selv om de brukte mye tid på å drone frem gitarlinjer og atmosfæriske partier ble det ikke trøttende lytting, noe som må sies å være unikt.

Selv om Black Lake Niðstång var albumet midtpunkt, holdt også resten høy standard. Særlig Ghosts Of The Midwinter Fires var vellykket, som ble innledet med noe som kunne vært hentet fra et av The Cures album (minus de skarpeste gitarene), et uttrykk de senere i låten kombinerte med black metalens gitarer og vokal. Into the Painted Grey var rammere og mer direkte, og bak den smått konvensjonelle innledningen med galopperende trommer og hissige gitarer, åpnet det seg et heftig stykke moderne metal.

Helt til slutt lå To Drown, som fremstod som en kombinasjon av Godspeed! You Black Emperor, høyspent filmmusikk og neofolk, med den heslige, klamme ånden fra musikkens mørkeste kroker. Dèt var også Agalloch.

Rating: 8/10