Jefferson Airplane – Crown Of Creation (RCA LP, 1968)
1) Lather; 2) In Time; 3) Triad; 4) Star Track; 5) Share a Little Joke; 6) Chushingura; 7) If You Feel; 8) Crown of Creation; 9) Ice Cream Phoenix; 10) Greasy Heart; 11) The House at Pooneil Corners

Selv om After Bathing at Baxter’s ikke inneholdt hitsingler som White Rabbit og Somebody To Love, og måtte nøye seg med en 17. plass i USA og lavere salg enn Surrealistic Pillow, var Jefferson Airplane store rockestjerner ved inngangen til 1968. De fikk mye oppmerksomhet og spilte mange konserter. Den høye aktiviteten gjorde det vanskelig å finne tid til å skrive nytt materiale og ikke minst til å finne roen til å gå i studio. Crown Of Creation ble spilt inn i mellom slagene, i løpet av første halvår 1968 og utgitt i august samme år. Bandet hadde få eller ingen ferdige låter da de gikk i studio, utover ulike ideer til melodier og tekster som de jobbet videre med underveis. Denne metoden hadde de hatt suksess med på After Bathing At Baxter’s, og fungerte enda bedre denne gangen.

Crown of Creation var et strammere og mindre konseptuelt album enn forgjengeren. De fleste sporene var forankret i tradisjonell låtskriving, i motsetning til det mer improviserte og ekspansive materialet fra sist. Albumet fungerte som en oppsummering av det de hadde gjort så langt, med folkrock og mer utflippet rock i skjønn forening. De eksperimenterte fortsatt, men med unntak av Drydens korte Chushingura ble det mest avantgardistiske materialet droppet. Da Crown Cf Creation ble gitt ut på CD i 2003, ble Ribump Ba Bap Dum Dum og Would You Like a Snack? inkludert som bonusspor. Disse to viste at bandet fortsatt var i utforskende modus våren 1968.

At de mest ytterliggående eksessene ble tonet ned, var til albumets fordel for en perfekt blanding av folkrock og tyngre saker, med en overraskende vekt på det folky. At materialet var mer melodibasert og konsist, betydde ikke at musikken var enkel. Både melodier og arrangementer holdt høy klasse og nøt godt av den unike kjemien mellom musikerne.
Albumet åpnet med Slicks Lather, en ballade med både akustiske og elektriske instrumenter, og lydeffekter under stemmen hennes. Temaet var å bli eldre i en ungdomskultur, hennes daværende kjæreste Spencer Dryden fylte tross alt 30 år. Sangen handlet om ham, men inneholdt også referanser til Jack Casadys beryktede LSD-opplevelse, der Owsley doserte feil og resultatet ble altfor sterkt. Det var en nydelig åpning, som ble fulgt av In Time, en kjærlighetsballade skrevet av Kantner og Balin, svevende og vakker, med et sterkt refreng og jording av Kaukonens elektriske gitar.

David Crosby hadde fått avslag fra Roger McGuinn da han ønsket at The Byrds skulle gi ut Triad. McGuinn mente teksten var for kontroversiell, ettersom Crosby funderte over hvorfor han ikke kunne leve med to kvinner samtidig. Innspillingen deres dukket senere opp på en Byrds-samleplate. Slick snudde perspektivet i Jefferson Airplanes versjon, der det nå var hun og to menn det handlet om. Sangen var en klassisk Crosby-ballade, med hans karakteristiske jazzinspirerte akkorder og flagrende melodiføring. Komponisten selv tok den senere opp igjen på Crosby, Stills, Nash & Youngs konsertalbum 4 Way Street.

Etter den milde åpningen, med tre låter som kunne minne om stoffet på Surrealistic Pillow, gikk musikken over i mer rendyrket rock med Kaukonens Star Track, der han selv sang og dominerte, med heftig gitarspill og markant bruk av wah-wah. Med Marty Balins vakre Share A Little Joke var folkrocken tilbake, og han viste nok en gang hvilken eminent vokalist han var i dette landskapet. Samtidig demonstrerte bandet hvor gode de var til å byggeatmosfære, der det beroligende og det urolige ble vevd sammen gjennom gitarer, bass og orgel.

Etter Drydens eksperimentelle Chushingura, som kunne minne om Zappa cikra Lumpy Gravy, var det over på side to. Den åpnet med If You Feel, der Balin viste seg fra en mer rockete side. Det var ikke et av høydepunktene, men den hadde sine kvaliteter og viste frem det sterke samspillet mellom Casadys bass og Kaukonens gitar. Tittelsporet, skrevet av Kantner, var tung og insisterende, med en tekst inspirert av John Wyndhams endetidsdrama i science fiction-roman The Chrysalids. Apokalypsen var også tydelig på omslaget, der bandmedlemmene var plassert foran bildet av soppskyen over Hiroshima i 1945. Samme tematikk rundet av albumet i den mørke og urovekkende The House At Pooneil Corners, en slags oppfølger til The Ballad Of You & Me & Pooneil fra forgjengeren. Her var all optimisme borte, erstattet av krig og atomangst, formidlet med sinne i et av bandets mørkeste øyeblikk.

Før The House At Pooneil Corners lå Ice Cream Phoenix, sunget av Slick og Kaukonen, og Slicks oppgjør med jaget etter perfeksjon, i Greasy Heart. Den lå ikke langt unna Somebody To Love i stil, og selv om den ikke hadde samme umiddelbare slagkraft, var det en sterk sang som passet godt inn på den røffe andresiden av Crown Of Creation.

Rating: 9/10