Cathedral – The Carnival Bizarre (Earache cd, 1995)

1) Vampire Sun; 2) Hopkins (The Witchfinder General); 3) Utopian Blaster; 4) Night of the Seagulls; 5) Carnival Bizarre; 6) Inertia’s Cave; 7) Fangalactic Supergoria; 8) Blue Light; 9) Palace of Fallen Majesty; 10) Electric Grave

Cathedral fortsatte praksisen med å gi ut en EP mellom albumene, og i april 1994 ga Earache ut Statik Majik, som med sine fire spor og 40 minutters spilletid nesten kvalifiserte som et ordinært album. Alle med sans for Cathedral må høre denne utgivelsen, ikke minst på grunn av den 20 minutter lange The Voyage Of The Homeless Sapien, som inneholdt en vanvittig kombinasjon av myk hippieestetikk à la Planet Caravan, bloddryppende doom og fantasier om sopp, pupper og andre sentrale ingredienser i Cathedrals verdensvev.

Cathedral slapp Statik Majik rett før de gikk i Parkgate Studio for å spille inn sitt tredje album, The Carnival Bizarre. Den nye platen ble spilt inn i løpet av 14 dager, med Kit Woolven som produsent. Han var mest kjent for å ha jobbet med Thin Lizzy, men hadde også UFO og Magnum på merittlisten. Han gjorde en utmerket jobb med å fange lyden av et Cathedral på sitt mest kreative og inspirerte.

Platen ble spilt inn med delvis ny besetning. Lee Dorrian og Garry Jennings var fortsatt med, men både Leo Smee (bass, mellotron, kor) og Brian Dixon (trommer, kor) var nye. De to førstnevnte som vanlig de dominerende kreative kreftene og komponerte så godt som alle låtene sammen. Jennings var overalt med gitarene sine og fremstod som Tony Iommis fremste elev. Og jammen dukket ikke selve riffkongen opp på en låt også. Dorrian og Iommi hadde blitt kjent da Cathedral varmet opp for Black Sabbath på en av deres turneer, og Sabbath-gitaristen løftet på hatten til sine beundrere ved å bidra på Utopian Blaster.

Dorrian tok stadig nye steg som vokalist. Hans grove, tidvis snakkesyngende stil var fortsatt vanskelig å svelge for mange, men selv om han ikke hadde verdens største register, gjorde han en utmerket jobb. Med sin intense tilstedeværelse og drøye tekster, fremført med tunga godt plantet i kinnet, om heksejegere, tvilsomme kulter, naturreligion og andre esoteriske temaer, red han elegant over lynet og tordenen de tre andre pisket frem. For i tillegg til den geniale Jennings hadde rytmeseksjonen en stor del av æren for at The Carnival Bizarre låt så fandenivoldsk svingende og skarp.

Apropos heksejegere: Hopkins (The Witchfinder General) var et av høydepunktene innen hele metalsjangeren på nittitallet. Den var et rullende monster av stoner metal, ispedd snutter fra en filmatisering av historien om Matthew Hopkins, Englands eneste offisielle heksejeger. Han skapte skrekk i England på sekstenhundretallet, og han og hans medsammensvorne skal ha vært ansvarlige for å ta livet av mer enn 300 kvinner.

The Carnival Bizarre holdt seg nærme The Ethereal Mirror i stil og tone, men var et knepp mer inspirert av Black Sabbath og syttitallets heavy metal og hardrock. Dessuten var melodiene og riffene enda skarpere, enten de fire beveget seg sakte gjennom en myr av doom i den lumre, krypende Night of the Seagulls, eller økte tempoet i Hopkins og det mer enn åtte minutter lange tittelsporet. Produksjonen var mer forseggjort, klarere og mer definert, uten at det sugende draget i musikken ble svekket – heller tvert imot. I det hele tatt representerte The Carnival Bizarre en perfekt syntese av klassisk heavy metal og ungdommelig pågangsmot og evne til å skape noe nytt av tradisjonene. Resultatet var et av tiårets beste metalalbum.

Rating: 9,5/10