Sunn O))) Meets Nurse With Wound – The Iron Soul Of Nothing (Ideological Organ 2LP, 2011)

1) Dysnystaxis (… A Chance Meeting With Somnus); 2) Ra at Dawn Part I (Rapture, at Last); 3) Ash On The Trees (The Sudden Ebb of a Diatribe); 4) Ra at Dawn Part II (Numbed by Her Light)

I forbindelse med en reutgivelse av ØØVoid ble det også utgitt en dobbel LP med remikser av Steven Stapleton, aka Nurse With Wound. Nurse With Wound bestod av Steven Stapleton og de han til en hver tid har samarbeidet med. På The Iron Soul Of Nothing hadde han med seg Colin Potter, en av hans mest trofaste andrepiloter. Stapleton var utrolig produktiv med mer enn 100 utgivelser på samvittigheten siden starten i 1979. Han hadde en umiskjennelig signatur, med sin kombinasjon av avantgarde, humor, droner og mystikk, som ofte endte opp i dypt original musikk. Det er ingen overdrivelse å kalle han en genial lydkonstruktør.

At O’Malley og Anderson fattet interesse for å samarbeide med Stapleton var ikke så overraskende, gitt duoens musikksmak og interesser. At de valgte å la engelskmannen remikse ØØ Void var mer overraskende. Albumet representerte det tidlige SUNN O))), hvor musikken var monomant seig og gitarbasert, i all sin dronene, drønnende prakt. Det var lett å tenke at mulighetsrommet for remiksing var begrenset. Så feil kan man altså ta, for Stapleton løftet greiene ut av enhver sjangertilknytning og sendte musikken ut i det ytre rom.

Han fikk tilgang til alt materiale som ble spilt inn i forbindelse med albumet og rekonstruerte musikken fullstendig. Gjennomgående for uttrykket som oppstod var fraværet av det tungt brutale, som var erstattet av industrielle, underkjølte lydbilder av ro og uro – gjerne samtidig.

Åpningssporet Dysnystaxis (… A Chance Meeting With Somnus) var en iskald romodysse av skjønnhet og fare. Musikken sèg sakte mot space ambient, hvor det eneste gjenkjennbare elementet fra originalen var en dryppende bass. Et av Stapletons særpreg var å la ting ta sin tid. Monotonien ble en venn og lytteren lullet inn i en drømmeverden som balanserte på en knivsegg mot marerittet; følelsen av fare var alltid til stede.

Ra at Dawn Part I (Rapture, at Last) åpnet utilslørt truende og lot en kjølig ondskap skru seg ut av høyttalerne, med balanse mellom det repeterende og det uforutsigbare.

Sjokket, overraskelsen og The Iron Soul Of Nothings store beholdning kom med Ash On The Trees (The Sudden Ebb of a Diatribe), som skilte seg tydelig fra resten av materialet. Stapleton var glad i stemmer, som han bearbeidet og innarbeidet i sine konstruksjoner. Han la Peter Stahls vokal frem i lydbildet, så langt frem at man kunne kjenne pusten til den gamle punkeren (Stahl var opprinnelig vokalist i Scream og sang senere med band som Wool og Earthlings). Etter hvert ble snerrene hans kokt i en gryte med milde doser støy, forstyrrende sinussignaler, leie brokker av konkret lyd og fjerne kor av noe som hørtes ut som munker på tur gjennom rust og skrap; rust never sleeps indeed. Resultatet var et stykke nødvendig musikk, både for fans av Sunn O))) og Nurse With Wound spesielt og for dyrkere av avantrock generelt.

På den avsluttende Ra At Dawn, Pt 2 var det tilbake til samme stil som på de to første sporene, i hvert fall innledningsvis. Deretter døde albumet sakte ut i stillestående toner, som kjempet om plassen i fuktig luft. Her skjedde dette svært lite, på en betryggende måte.

Rating: 7/10