Labraford – Fixed::Context (Kranky cd, 2001)

1) Twenty; 2) Up to Pizmo; 3) David; 4) Wien

Sommeren 2000 gikk Labraford i studio med produsent Steve Albini, i hans studio i Chicago. Albini var mannen bak støyrockbandene Big Black, Rapeman og Shellac. Fra midten av åttitallet bygde han seg en parallell karriere som produsent, og stod etter hvert bak utallige innspillinger fra 1985 og fremover. Albini var kjent for sine klare oppfatninger om hva som var en produsents rolle, nemlig å legge til rette for at artistenes visjon ble realisert, gjennom å kun spille inn musikken. Han tok ikke royalties fra platesalg, da han mente det var uetisk i forhold til musikerne som de reelt sett skapende kunstnerne. Han nøyde seg med et fast honorar.

Albini hadde jobbet med størrelser som Nirvana, PJ Harvey, Superchunk og Low, og en rekke mindre kjent artister, gjerne innen støyrock. Han hadde også bistått band som Dirty Three og Brice Glace, som må sies å ligge nærmere Labraford enn de tidligere nevnte artistene. Han holdt seg kledelig tilbaketrukket på Fixed::Context. Trioen droppet denne gangen alle eksterne musikere, og konsentrerte uttrykket sitt om den opprinnelige (i hvert fall fra album nummer to) besetningens gitar, bass og keyboards. På platens fire spor dyrket de tre frem musikk bestående av saktmodig tempo, ensomme basstrenger, dyner av keyboards og enkeltstående toner fra twangy gitar. Det minnet om musikk til en westernkontemplasjon, en western hvor kuler og krutt var byttet ut med tunge, filosofiske verk, som ble studert under varme, solfylte dager og kjølige, mørke netter.

Fixed::Context var utsøkt minimalistisk. Robert Dunnes (bass) og Carter Brown (keyboards) satt musestille og vurderte om de kunne tilføre toner til Mark Nelsons gitar. Og det kunne de selvsagt, alltid med nennsom hånd og forståelse for hva som best kunne kle opp gitarenes sakt vandring gjennom ørkenen. Forgjengeren E Luxo So var også tilbakeholden, men hadde en helt annen fargelegging enn Fixed::Context. Likevel var det større spenning i sistnevnte. Der E Luxo So var på kanten til kjedelig, hadde Fixed::Context større indre dramatikk, de begrensede virkemidlene til tross. Platen var varm, smålåten og spøkelsesaktig fjern. Denne gangen var Nelson stemme knapt å høre og de tre hadde omsider tatt steget helt ut i instrumentalmusikken, etter at sang hadde spilt en stadig mindre rolle på de to foregående platene.

Fixed::Context åpnet med Labrafords suverent lengste låt, den mer enn 18  minutter lange Twenty. Den levde som et stillferdig svar på Tortoise’ klassiker Djed (fra Millions Now Living Will Never Die), der Djeds rytmikk var erstattet av, tja ingenting? Twenty var ambient tilbakelent og smul der Djed var slurete og småhissig, men de var søstre i ånden. Twenty var høydepunktet på Fixed::Context. Det betød ikke at de tre andre sporene, som alle lå mellom fem og seks minutter i spilletid, var uten verdi, men de hadde ikke den samme dynamikken som Twenty og var strengt tatt øvelser trioen hadde gjort bedre før.

Fixed::Context ble Labrafords siste album, uten at de noen gang ble formelt oppløst. Det har ikke kommet nytt fra trioen siden 2001. Mark Nelson konsentrerte seg om Pan American og senere Anju. Robert Dunne ble med i det fine bandet Spokane. Han ga også ut et album med Aix Em Klemm i 2000.

Rating: 7,5/10