Brian Eno – Thursday Afternoon (EG cd, 1985)

1) Thursday Afternoon

Thursday Afternoon, Enos ellevte soloalbum, ble hans siste på fem år. Den voldsomme aktiviteten i perioden fra 1972 til 1985 hadde resultert i mange soloalbum, samarbeidsprosjekter og ikke minst produksjoner for andre. Da støvet la seg i 1985 kunne det konstateres at Eno hadde vært sentral i skapelsen av kunstrock, sammen med blant andre Roxy Music og John Cale, vært en pioner innen sampling sammen med David Byrne og egenhendig skapt sjangeren ambient. Han skapte skole for mange musikere. I ettertid må de 13 årene ses på som Enos beste år som musiker, og summen av utgivelser som en av de viktigste katalogene i det tjuende århundres populærmusikk.

Thursday Afternoon var et passende første punktum for Eno, før han tok opp igjen egen karriere i 1990. Denne gangen utnyttet han det nye cd-mediet til det fulle, ved å la platen inneholdt ett spor som løp uavbrutt i 60 minutter, noe som naturligvis ikke var mulig på en vinylplate. Eno hadde fått i oppdrag å lage musikk til en videoinstallasjon, eller rettere sagt syv  videomalerier av fotografen Christine Alicino, som bestod av sakte skiftende bilder i forsiktig bevegelse. For å få utbytte av videoen måtte man sette tv-apparatet på høykant, alternativt ligge på siden. Det var (teknologiske) tider!

Musikken var opprinnelig 80 minutter lang, men ble nedskalert og mikset til å en times varighet for cd-utgivelsen. Stykket bestod av elektronisk behandlet piano og forskjellige lavmælte pålegg av synthesizere og annen elektronikk. Thursday Afternoon beveget seg forsiktig i et rom der tiden stod stille. Det var som å tre inn i et evigvarende verk, et musikkens perpetuum mobile, som kun endret uttrykket skikkelig de siste  minuttene, da pianoet stilnet og kun elektronisk summing stod tilbake igjen. Nærlytting avslørte endringer i lydbildet underveis, gjennom små forskyvninger og uroligheter under et tungt teppe av ambient bliss. Platen var den første utgivelsen til Eno det var mulig å glemme at man lyttet til. Her fikk ambient som form en endelig forløsning, gjennom å oppnå en fullstendig løsrivelse fra aktiv lytting og samtidig være et uunnværlig lydspor til andre aktiviteter, være seg å se på videoinstallasjoner eller annet.

Thursday Afternoon egnet seg også til «ren» lytting, men da under dyp konsentrasjon. Og la det være sagt, det var verdt å investere tid i dette. Musikken var  beroligende og livgivende. Samtidig var platen mer krevende  ved at musikken var så statisk og sta på egne vegne. Her skjedde bevegelse da musikken selv ville at den skulle skje, og ikke da lytteren tenkte at nå skjer det noe snart. Thursday Afternoon ga inntrykket av at det var maskinene selv som komponerte musikken. Selvgenerende musikk var da også noe Eno skulle bruke tid og krefter på utover nittitallet.

Rating: 8/10