Drive-By Truckers – The Big To-Do (ATO cd, 2010)

1) Daddy Learned To Fly; 2) The Fourth Night Of My Drinking; 3) Birthday Boy; 4) Drag The Lake Charlie; 5) The Wig He Made Her Wear; 6) You Got Another; 7) This Fucking Job; 8) Get Downtown; 9) After The Scene Dies; 10) (It’s Gonna Be) I Told You So; 11) Santa Fe; 12) The Flying Wallendas; 13) Eyes Like Glue

På hjemmesiden til Drive-By Truckers fortalte Patterson Hood om en opplevelse på et hotellrom i Oslo. Da han skrudde på TV-en fant han ut at toppsaken hjemme i USA var en episode som utspant seg i Selmer, Tennessee, kun 35 kilometer fra hans hjemby. Her hadde en kvinne skutt mannen sin, en mann som hadde vært en kjent pastor i byen. Å oppleve slike episoder mens han befant seg på den andre siden av jordkloden, satte i gang låtskrivingen. Nå hadde det aldri vært mangel på låter hos Hood, og i perioden 2008 – 2009 dukket det opp enda flere.

Etter at Drive-By Truckers hadde forlatt plateselskapet New West, signerte de kontrakt med ATO. Selskapet trengte ikke vente lenge på materialet fra den hardtarbeidende gjengen. I løpet av 2009 spilte de inn 25 sanger, som ble fordelt på The Big To-Do og Go-Go Boots, som kom ut i henholdsvis 2010 og 2011. Gruppen fløy høyt på denne tiden, og fikk sin beste listeplassering noen sinne med The Big To-Do, som gikk til 22. plass i hjemlandet. De varmet opp for Tom Petty & The Heartbreakers og fikk dermed vist seg frem for et stort publikum. De ble også invitert på diverse TV-show, som Jimmy Fallon og David Letterman.

The Big To-Do ble som vanlig produsert av David Barbie. Truckers bestod på dette tidspunktet av Hood, Cooley, Shoona Tucker, John Neff og Brad Morgan. I tillegg hadde Jay Gonzalez kommet til, og hans keyboards satte sitt preg på innspillingene. Han hadde også vært med livealbumet som ble innspilt i Austin, men tok større plass denne gangen. På The Big To-Do konsentrerte de seg om rock. De spente opp det musikalske storseilet og dundret gjennom et knippe låter med et uttrykk som lå tett på nevnte Tom Petty & The Heartbreakers tradisjonstro rock & roll. Deres sterke signatur var likevel fortsatt til stede, der historiefortellingen var nesten like viktig som det musikalske uttrykket.

Denne gangen var det ikke utviklet et større konsept, slik de hadde gjort gjentatte ganger tidligere. Hood har uttalt at om det var en sammenføyende tanke, så var det rock & roll som sirkus, en positiv opplevelse for folk flest i en traurig hverdag. Sangene var gjenkjennelige i tematikken, der gruppen som vanlig oppholdt seg i livene til vanlige folk; folk som slet, elsket og lot ting gå til helvete. Den utarmende politikken som ble ført mot småkårsfolk var som vanlig tema, i et land hvor arbeidsgivere omtrent kan gjøre hva de ønsker med den ressurssvake delen av arbeidsstokken. Hoods This Fucking Job og Cooleys Get Downtown var ikke til å misforstå.

Patterson Hood hadde som vanlig flest sanger i ermet, med åtte. Cooley nøyde seg med tre og Shoona Tucker to. The Big To-Do var ikke velsignet med den sterkeste samlingen sanger. Det var fortsatt ting å hente, men det var også sanger som ble vel generiske. Originalitet i låtskrivingen var ofte et savn, lydbildet var vel trangt og hadde hatt godt av mer luft. Så skal det tillegges at det ble målt mot høye standarder. De hadde levert en formidabel rekke studioalbum opp gjennom 2000-tallet, så la ikke disse ordene skremme deg fra å investere tid i The Big To-Do.

Shoona Tucker skinte på sine to sanger. Først pianoballaden You Got Another, som tilførte dynamikk i rockekjøret, hvor Tucker sang sorgtungt om tapt kjærlighet. Den slo hardt i all sin ynde. Den klassiske poprocken i I Told You So hadde en sensibilitet som de ikke hadde vist frem så ofte, og den brøt fint opp i alt alvoret.

Mick Cooley leverte også som vanlig bra. Den herlige rockeren Birthday Boy, med full tilt klassisk amerikansk rock i anslaget, satt som et skudd. Den rufsete, boogiebaserte Get Downtown tjente på en ram tekst og røff produksjon, men var ikke all verden til låt. Bedre da var Eyes Like Glue, hvor en far sang til barna sine. Det var en av Cooleys vakreste låter, med forsiktig komp av akustisk gitar og elektrisk orgel.

Det var som vanlig Patterson Hood som bar det tyngste lasset, men hans bidrag var ujevne. The Fourth Night Of My Drinking var blant de bedre, der det ble fortalt om en rotbløyte som sakte men sikkert tok knekken på protagonisten. Det var både morsomt og sårt. Drapet i Selmer tok Hood for seg i The Wig He Made Her Wear, hvor det ble trukket både parykker og go-go boots inn i rettsalen, sannsynligvis for å vise ekteskapet ikke var av det mest tradisjonelle slaget.

Rating: 7/10