Fripp & Eno – The Equatorial Stars (Opal cd, 2004)

1) Meissa; 2) Lyra; 3) Tarazed; 4) Lupus; 5) Ankaa; 6) Altair; 7) Terebellum

The Equatorial Stars fulgte opp duoens No Pussyfooting og Evening Star, fra henholdsvis 1973 og 1975. Rockaristokratene Fripp og Eno hadde riktignok samarbeidet også i mellomtiden. Blant annet hyret Eno inn vennen til å spille gitarsoloen på Bowies Heroes. Fripp deltok også på flere av Enos soloplater, men dette var første gang på nesten 30 år at de to satte hverandre i scene uten andre involverte.

Karrierene til de to hadde tatt forskjellige veier, men de to kom ut av mer eller mindre samme scene. Selv om Fripps King Crimson var et par år tidligere ute enn Enos Roxy Music, representerte begge gruppene en fornyelse av britisk rock. King Crimson var sentrale i utviklingen av progressiv rock, mens Roxy Music skapte kunstrocken, gjennom sin blanding av klassisk rock, pop, glam og avantgarde, tilsatt Bryan Ferrys sofistikerte eleganse. The Equatorial Stars plukket opp tråden fra 1973 og 1975, men det var også nye elementer å finne. Duoen hadde stått bak store mengder musikk siden de sist samarbeidet i dette formatet. Eno hadde utviklet ambient, både gjennom sine «programerklæringer» og gjennom plater. Fripp hadde holdt King Crimson gående, med en del avbrekk underveis, og hadde laget en rekke soloplater. På soloplatene var han ikke fremmed for å forske på rene lydmalerier og det melodi-løse.

The Equatorial Stars var, med et unntak, flytende og åpen, uten særlig hang til melodiøse elementer. Når det er sagt hadde Eno alltid et spesielt øre for det inviterende, og det skinte gjennom også denne gangen, selv om rene melodilinjer ikke var særlig synlige. Fripp spilte rene, enkle toner av stor skjønnhet. Under gitarene la Eno sine sedvanlige flak av elektroniske lydtepper; kalde, men ikke frosne, skinnende, men ikke harde.

Med stjerner og himmel som konseptuelt utgangspunkt skapte de to en musikk med tilhørighet i space-ambient. Verdensrommet, vektløsheten og den uendelige tomheten ble dyrket. Opp gjennom åtti- og nittitallet var det mange som hadde drevet med denne avarten av ambient, med startpunkt i Enos Apollo (1983). I de enorme katalogene til de to var det albumet det nærmeste man kom en parhest til The Equatorial Stars. Sistnevnte var enda «kjøligere» og strammere. En grunn til det var nok Fripps «akademiske» og knappe tilnærming, i motsetning til Enos parhest på Apollo, canadieren Daniel Llanois. Der Llanois var ekspressiv og utadvendt var Fripp konsentrert og minimalistisk.

Om ikke The Equatorial Stars fullt ut matchet Apollo, var det et solid album. Det var en av Enos bedre ambient-utgivelser siden første halvdel av åttitallet, selv om det ikke nadde helt opp til 1983-klassikere og heller ikke til No Pussyfooting og Evening Star. I 2004 var ikke denne formen like nyskapende som i 1973, 1975 og 1983, men det kunne vanskelig brukes mot de to innovatørene, som skapte hele musikkformen ambient.

De første sporene var helt nedpå, men ikke uten spenning. Eno hentet følelsen av det store tomme universet ut av tom luft, samtidig som han preparerte Fripps knappe gitarfigurer. Det var smart og deilig lytting, som tålte mange gjenhør.  Utover albumet steg intensiteten. Særlig avsluttende Terebellum var mørk og truende, og en storstilt konklusjon på platen.

Altair var det eneste rytmebaserte sporet, hvor Fripp spilte funk! Har det skjedd før eller siden? Det var morsomt, og et passende lite avbrekk fra restens løse og atmosfæriske preg.

Rating: 7,5/10