Radiohead – In Rainbows (XL cd, 2007)

1) 15 Step; 2) Bodysnatchers; 3) Nude; 4) Weird Fishes / Arpeggi; 5) All I Need; 6) Faust Arp; 7) Reckoner; 8) House Of Cards; 9) Jigsaw Falling Into Place; 10) Videotape

Hail To The Thief var siste plate i kontrakten mellom EMI og Radiohead, som ble inngått tilbake i 1991. Kvintetten hadde hatt stor frihet hos EMI, og kontrakten på seks album var et bevis på EMIs evne til å se potensialet til gruppen, på et tidspunkt da de fortsatt fomlet med uferdige versjoner av Creep og de andre sangene som endte opp på Pablo Honey. Thom Yorke uttalte i 2005 at han var fornøyde med EMI og likte folkene der, men stilte spørsmål om hvilken nytte et band som Radiohead hadde av et plateselskap i det nye årtusenet. De fem hadde oppdaget selvdistribusjonens muligheter. De var naturligvis ettertraktet av de (fortsatt) store plateselskapene, og hadde flere lukrative kontraktsforslag på bordet, men valgte å ta det rolig og tenke seg om. De valgte til slutt en uortodoks vei videre, med den (på det tidspunktet) uvanlige løsningen «å gi bort» sin nye plate.

Første oktober lå det en post til fansen på gruppens nettside, med beskjed om at de hadde et nytt album klart, med tittel In Rainbows. Platen skulle utgis om 10 dager, og overskriften på posten inneholdt en link til inrainbows.com. Der kunne man laste ned albumet, og betale det man ønsket, om det så var ingenting. inrainbows.com krasjet selvsagt 10. oktober, men det fikk de orden på og alle fikk sin kopi etter hvert. Etter sigende ble det foretatt mer enn en million nedlastinger. In Rainbows ble også tilgjengelig på LP og cd, i desember (UK) og januar (USA), og solgte i millionopplag også i fysiske format. Platen toppet listene i både UK og USA.

Heldigvis stod det musikalske innholdet til den spenstige lanseringen. In Rainbows var en vakker, smart og innsmigrende plate, med fengende, kraftfull pop og rock. Lydbildet var en sonisk innertier; så klart, balansert og luftig at det var en stereofreaks drøm. Samtidig var det tilstrekkelig punch i låter og lyd til at jordingen var på plass. In Rainbows var Radioheads lyseste og mest umiddelbare plate, med kun The Bends mest fengende materiale som verdig konkurrent i så henseende.

Om musikken var tilgjengelig og lett å like, var prosessen frem til platen var klar slett ikke enkel. De fem startet å øve inn nytt materiale i sitt eget studio våren 2005. Etter en pause tok de opp igjen arbeidet i august. Det gikk imidlertid tregt, og de savnet Nigel Goodrich. Han var opptatt på annet hold, med Beck og Charlotte Gainsbourg. De forsøkte å involvere andre, uten at resultatene ble gode nok. I tillegg jobbet Thom Yorke med sitt første soloalbum, mens Jonny Greeenwood lagde filmmusikk for blant andre regissør Paul Thomas Anderson (There Wil Be Blood). For å løse opp i ting dro Radiohead på turne på våren 2006, og på høsten samme år var Nigel Goodrich på plass igjen. De vraket materialet de hadde laget så langt og spilte inn helt ny musikk, i et tilnærmet kondemnert hus i Marlborough, og fortsatte i andre studio resten av 2006 og inn i 2007.

At innspillingene varte og rakk lot seg ikke merke på resultatet. In Rainbows var usedvanlig uanstrengt og inspirert. De hadde til sammen 16 låter, hvorav 10 fikk plass på det endelige albumet. De resterende seks ble utgitt som bonus på en spesiell cd-utgave.

Platen inneholdt både tilnærmet ren pop, elektronika og kunstrock, alt i Radioheads særegne stil. Den skiftende rytmikken, det detaljrike lydbildet, Yorkes lett gjenkjennelige stemme og gruppens evne til å komponere umiddelbare og slitesterke sanger, var alle elementer som var på plass. Åpningen med 15 Step sendte tankene til Kid A, men med større åpning mot verden. Det var Radiohead under en disco-kule, med hektende håndklapping og Yorke som krooner. Det var flere spor i samme stil, der særlig Weird Fishes/Arpeggi utmerket seg, med hissig rytmikk og fint gitarspill.

Bodysnatchers var noe av det første de spilte inn etter å ha startet opp igjen med Goodrich, og var ren kunstrock. Nude gikk Karma Police i næringen, og hadde en like fortryllende melodi. Det var befriende å høre Radiohead ikke nekte seg noe. Nude konkurrerte med All I Need, Reckoning og House Of Cards om å være In Rainbows største popøyeblikk. Det var rett og slett fire fullendte sanger, med Radiohead i det  romantiske hjørnet, og faktisk nesten sexy, i den grad fem menn i 30 årene fra Oxford kunne være det.

Jigsaw Falling Into Place og Videotape avsluttes platen på mer avmålt vis. Førstnevnte var skjev kunstrock ala Ok Computer. Videotape var en smul pianoballade, uendelig ensom i all sin tristesse.

Rating: 9/10