Brian Eno, Leo Abrahams, Jon Hopkins – Small Craft On A Milk Sea (Warp cd, 2010)

1) Emerald And Lime; 2) Complex Heaven; 3) Small Craft On A Milk Sea; 4) Flint March; 5) Horse; 6) 2 Forms Of Anger; 7) Bone Jump; 8) Dust Shuffle; 9) Paleosonic; 10) Slow Ice, Old Moon; 11) Lesser Heaven; 12) Calcium Needles; 13) Emerald And Stone; 14) Written, Forgotten; 15) Late Anthropocene; 16) Invisible

I 2010 signerte Brian Eno kontrakt med Warp Records, et av verdens ledende selskap for elektronisk musikk. Warp holdt gjennomgående høy kvalitet på utgivelsene, og mistet aldri taket på hverken kritikere eller publikum. Selskapet svingte seg raskt til store høyder, med utgivelser fra banebrytende artister som Aphex Twin, LFO, Autechre og Boards of Canada på nittitallet. Alle disse artistene ble sentrale innen moderne, elektronisk musikk. Senere utvidet selskapet sin musikalske palett, og ga ut plater med blant andre Danny Brown (hiphop), Grizzly Bear (indierock) og Flying Loutus (elektronica/fusion). Hele den legendariske stallen av artister på Warp på nittitallet var tungt inspirert av Eno. Slik sett ble en stor i sirkel i moderne populærmusikk sluttet da han signerte til samme selskap.

Small Craft On A Milk Sea var et samarbeidsprosjekt mellom Eno, Jon Hopkins og Leo Abrahams. Både Abrahams og Hopkins hadde egne karrierer gående. Abrahams var også med på Enos samarbeid med David Byrne, og gitt ut flere plater i eget navn. Hopkins var også en etablert artist, med tre album på baken. Prosjektet var inspirert av filmmusikk, og det meste ble improvisert frem i studio. Eno og Abrahams hadde produsert materiale til filmen The Lovely Bones, som ikke ble benyttet, og som ble utgangspunkt for Small Craft On A Milk Sea. Resultatet var et artig møte mellom den gamle generasjonen og nye koster. Mens Eno var gudfaren for ambient, representerte Hopkins den moderne elektronika-artisten, som hadde latt seg inspirere av Eno, men kanskje i enda større grad av Autechre og Aphex Twin, house og tekno. Abrahams var den musikkutdannede mangesysleren, med soundtracks, produsentarbeid og soloalbum på samvittigheten. Han hadde også vært involvert i flere av albumene til den undervurderte låtskriveren og sangeren Ed Harcourt.

Small Craft On A Milk Sea tok opp i seg ambient, lavmælt elektronika og rytmesterk IDM. Platen var et amalgam av gammelt og nytt, uten å være spesielt nyskapende. Den inneholdt 16 spor, som kunne deles inn i tre. Først en dose ambient, der de tre først sporene smakte umiskjennelig av årgangs-Eno; lytt til Emerald And Lime og si hei til en gammel kjær venn. Det var musikk ala Music For Airports og samarbeidene med Harold Budd. Spor fire, Flint March brøt idyllen med skarp tekno, og var innledningen til midtpartiet, som bestod av  seks låter med rytmebasert elektronika. Dette partiet var det minst originale og varige, og trakk opplevelsen av albumet litt ned. Musikken ble lett generisk og vanskelig å skille fra den store hopen av likelydende utgivelser. Tidvis aggressiv gitar fra Abrahams ble mikset inn her og der, uten særlig suksess.

Lang bedre gikk det da tempoet ble senket igjen, og Slow Ice, Cold Moon manet frem kalde, golde landskap. Da gikk tankene til Apollo, Enos mesterverk fra 1983, selv om det var større innslag av melodi denne gangen. Låten satte stemningen for resten av albumet, hvis siste seks spor fløt ut i det ytre rom, med kalde, vakre klanger spinnende rundt. Det var nydelig gjort, og denne delen av platen var noe av det beste Eno hadde gjort siden første halvdel av åttitallet.

Rating: 7/10