The Beatles – At The Hollywood Bowl (Parlophone LP, 1977)

1) Twist And Shout; 2) She’s A Woman; 3) Dizzy Miss Lizzie; 4) Ticket To Ride; 5) Can’t Buy Me Love; 6) Things We Said Today; 7) Roll Over Beethoven; 8) Boys; 9) A Hard Day’s Night; 10) Help!; 11) All My Loving; 12) She Loves You; 13) Long Tall Sally

At The Hollywood Bowl var den første Beatlesplaten undertegnede kjøpte da den kom ut. Jeg var 14 år. Omtrent samtidig satte Tønsberg Kino opp de gamle Beatles-filmene på nytt, noe som sendte meg inn i en Beatles-rus ganske lenge, og medførte at Sex Pistols fikk være Sex Pistols for en stund. At The Hollywood Bowl fikk imidlertid 14-åringen raskt ned på jorda igjen. Den var innkjøpt for å nyte lyden av The Beatles fra scenen, ikke for å høre titusener av tenåringsjenters hvinende hyl av ren og skjær opphisselse, riktignok «tilsatt» The Beatles. Det skulle naturligvis vært omvendt.

Det ble gjort opptak av flere konserter med The Beatles i 1964 og 1965, med sikte på å gi ut en konsertplate, uten suksess. Lydkvaliteten var for dårlig, mye på grunn av hylende jenter, beskjeden PA og tidens mangelfulle opptaksutstyr.  Det ble gjort flere forsøk opp gjennom årene på å rydde opp i opptakene. I 1971 ble Phil Spector satt på saken, men det ble kom ikke lenger enn til en testpressing før prosjektet ble skrinlagt. Først i 1977 ble det fart i sakene, da George Martin lot seg overtale til å gjøre et nytt forsøk. Sammen med Beatles gamle lydtekniker Geoff Emerick overførte han opptakene til 24 spor, og bearbeidet dem derfra. De to tok for seg opptak fra The Hollywood Bowl i 1964 (seks sanger) og 1965 (syv sanger). Resultatet ble utgitt i mai 1977.

Martin og Emerick gjorde garantert det beste ut av opptakene, men det forhindret ikke at resultatet ble lite lyttervennlig. Det var åpenbart ikke mulig å få dempet «publikumdeltagelsen» tilstrekkelig til at det var mulig å konsentrere seg om musikken. For musikkhistorikere og de som var spesielt opptatt av The Beatles var situasjonen en annen. For det første var platen en god dokumentasjon på hvordan Beatlemania utspilte seg i all sin galskap. Verden har neppe sett maken. Det skyldes selvsagt The Fab Four, men også tidsånden, med alt den innebar av seksuell oppvåkning, tenåringsliv og opprør. I tillegg viste opptakene, tross alt, at The Beatles var et herlig rockband. I tillegg kom det kjipe faktum at det ikke forelå andre konsertopptak med bandet, med unntak av opptakene på toppen av Apple-bygningen, i forbindelse med Let It Be filmen.

Det var fryktelig synd at kvartetten ikke spilte konserter etter 1966. I årene som fulgte ble kvaliteten på opptaksutstyr og PA av en helt annen klasse, noe som medførte at klassiske livealbum begynte å se dagens lys. Ser og hører man for eksempel Don’t Let Me Down i Let It Be filmen, er det smått tragisk at de ikke turnerte med materialet fra Revolver, The White Album og Abbey Road. Studiokreasjonen Stg. Pepper er det mulig å skjønne at ville ha vært en vel tung bør å gjenskape fra scenen.

Rating: 5/10