Jason Isbell And The 400 Unit – The Nashville Sound (Southeastern cd, 2017)

1) Last Of My Kind; 2) Cumberland Gap; 3) Tupelo; 4) White Man’s World; 5) If We Were Vampires; 6) Anxiety; 7) Molotov; 8) Chaos And Clothes; 9) Hope The High Road; 10) Something To Love

Etter to plater kun krediterte Isbell også The 400 Unit på The Nashville Sound, for første gang siden Here We Rest (2011). I motsetning til på de to forgjengerne var hele The 400 Unit tilstede denne gangen. Isbell gikk for en større produksjon, med bruk av et tradisjonelt rockbandoppsett. Med The Nashville Sound tok han steget opp blant de større artistene i USA. Platen gikk til 4. plass på Billboard 200, ble nummer 1 på countrylistene og fikk listeplasseringer også andre steder i verden. Han vant Grammy for beste Americanalbum og for beste amerikanske roots sang. For første gang ble han også nominert til årets album på Country Music Awards.

Dave Cobb produserte nok en gang. Han hadde evnen til å skape et lydbilde som passet Isbell som hånd i hanske. Denne gangen ble det kun gitt plass til ti sanger, med en samlet spilletid på 40 minutter. Med unntak av den nesten syv minutter lange Anxiety, holdt de seg med en spilletid på mellom tre og fire minutter. Denne økonomiske tilnærmingen ga lytteren en ikke altfor stor dose sanger å bli kjent med. Det var mye å hente i det fleste sangene, og de grodde på lytteren etter gjentatt lytting. De varierte fra det akustiske, som i Last Of My Kind, Tupelo, If We Were Vampires, Chaos And Clothes og Something To Love, til det rockende i Cumberland Gap, White Man’s World og Anxiety. Isbell og gjengen tok det aldri like langt ut som til Drive-By Truckers gitarøs og tunge sørstatsrock. Isbell holdt på formene, med en sjelden eleganse. De akustiske stiløvelsene hadde han vist på de to forgjengerne at han behersket til det fulle, og på The Nashville Sound hadde han også bedre grep om rockelåtene. Han unngikk barband klisjeene. Det kunne han sikkert gi et stort tipp til hatten til Cobb for. Cobb forstod hvordan han skulle «pakke inn» Isbells sterkt tradisjonsbundne musikk slik at det låt både nytt og samtidig rotfast. The 400 Unit skal også ha sin del av æren. Keyboards, fiolin og annet krydder ble brukt på smakfullt vis, og ga sangene teksturer og lag som løftet resultatet.

Isbells evner som komponist og sanger nådde et høydepunkt med Southeastern, men selv om hverken Something More Than Free eller The Nashville Sound var helt på samme nivå, var det ingen tvil om at han for alvor hadde etablert seg som en av USAs sterkeste låtskrivere. I tillegg hadde han tatt steg som vokalist. Den lett gjenkjennelige stemmen, med en sjelden sårhet og melankoli, gjorde at musikken hans ség mot countrysoul.

Tekstene var ikke like personlige som på Southeastern (2013) og Something More Than Free (2015). Også The Nashville Sound var innom personlig tematikk, men var ikke like selvplagende deklarerende som på Southeastern, og ikke like livsbejaende som Something More Than Free. Tematikken ble holdt innenfor kjente americana-rammer. Her var det sanger om å ville flytte bort fra det lille stedet man kom fra (Cumberland Gap, Tupelo), og om å lengte hjem til plassen man forlot (Last Of My Kind). Den hvite amerikanerens skamløse rasisme og behandling av urbefolkningen og afroamerikanere ble behandlet i White Man´s World. Isbell hadde et oppriktig engasjement for de som satt nederst ved bordet. Det kom til uttrykk i tekstene, ofte med gode metaforer, som for eksempel i Cumberland Gap. Andre ganger malte han med vel bred pensel, eksempelvis i den slagordpregede White Man’s World. Anxiety var fortellingen om mannen som aldri klarte å slappe og nyte livet og si seg fornøyd med det han hadde oppnådd, men hele tiden fryktet at det fine ville bli tatt fra han. Dette var den eneste sangen på plata han ikke skrev alene. Her fikk han hjelp av kona Amanda Shrines, i en fortelling som opplevdes dypt personlig.

Tekstene var stort sett godt over gjennomsnittet for sjangeren, men først og fremst var The Nashville Sound en samling fengende sanger, som hadde nok hemmeligheter til å leve ut over den første uken. Det var ikke mange av hans samtidige som kunne komme opp med små mesterverk som Cumberland Gap, Tupelo og If We Were Vampires. Cumberland Cap gynget og surklet ikke langt fra noe The Heartbreakers kunne lagt bak Tom Petty på en inspirert dag. Tupelo var nydelig americana, med en av hans sterkeste melodier og en tekst som brant. Isbell ville til Elvis Presleys fødeby, for å finne jenta. Han sang, om ikke akkurat som Elvis, som en gud, med nydelig kor fra kona. If We Were Vampires hadde et barokt arrangement, der Isbell var nærmere folk enn noensinne, med en tekst om usikkerheten i samlivet; får vi 40 år sammen, eller må en av oss være alene?

Rating: 8/10